Har vært syk siden søndag. Ligget under dyna. Stirret i veggen.
Det er ikke mye selskap i meg da.
Følte meg bedre i går, helt til ettermiddagen.
Mamma er innlagt på sykehuset. Klarte ikke å holde på maten, kastet opp galle. Det later til at hun må på igjen med cellegift. Ettersom jeg har fortått så er det hele tiden en vurdering mellom å begrense spredningen eller å la henne komme til krefter igjen. Det går neppe i lengden.
I dag hørte jeg pappa si at «det går jo bare en vei…» Det har jeg vist lenge. Man har da internett og fri tilgang på infomasjon om man er så dum å slå det opp.
Det er likevel ikke verst at han har insett det han heller. Ting du vet kan du forholde seg til. Fantasering og hvis-om-atte-montro hjelper ingen i lengden.
Måtte bare ut i hagen å lempe stein i gårkveld. Min måte å avreagere på. Skulle nok latt være; for i dag var jeg sengeliggende igjen.
Kjenner jeg har forferdelig kort lunte.