Første korøvelse på tre uker.
Har hatt gyldig fravær, men kjenner likevel på nervøsiteten i kroppen at jeg burde ha vært der. To ganger var jeg i Bergen. Forige uke var jeg for stressa av at Mamma ble lagt inn på sykehuset til å gjøre noe fornuftig. Mange ser på meg som en kald og kynisk fisk, men enkelte ting klarer ikke engang jeg å blokke ut.
Tenorrekken ser slunken ut når jeg kommer blåsende inn på rom 201 nesten 10 minutter for sent. Vi er igang med oppvarmingen og jeg finner plassen min mens jeg kler av meg ytertøy, finner notemappe og blir med på noen skalaøvelser.
vi-i vå-å vi-i vå-å vi-i vå-å viiiii
Vi er tre tenorer og jeg ser at jeg har klart å glemme Mozarts Requiem i veska til Lap-topen på jobb. Hadde den med til Bergen for å øve litt for meg selv. Det ble ikke rare greiene.
Dette tegner bra. Tre tenorer og ingen noter. Resten av koret kommer til å kjøre rett over oss.
Døra går opp og det kommer enda to tenorer. Litt etter ramler det inn en alt og en bass. Dirigenten begynner å få det draget rundt munnen som tyder på at vi kommer til å få «talen om å kaste bort andres tid» i løpet av kvelden.
Vi begynner forsiktig med et stykke skrevet av Eyvind Solås med Tekst av Tor Jonson. Det er spesialskrevet til oss.
Jeg kjenner at dette er en god dag. Stemmen fungerer. Innlært teknikk sitter. Jeg lukker øynene, kikker ikke på notene men forsøker å huske teksten samtidig som jeg lytter på sidemannen for å finne tonene.
Dirigenten smiler fornøyd, overbringer sine beste hilsener fra Solås. Vi fortsetter med Requiem. Begynner på Agnus dei
«Agnus Dei, qui tolis picata mundi»
Det går overaskende bra uten noter. Det går opp for meg at jeg kan stukket utenat. Utallig kvelder på dølle hotellrom med «requiem» på walkman har gitt resultat. Helt utilsiktet, men likevel. Dette er en god kveld.
Jeg kjenner spenningene fra de siste ukene slipper taket i skuldre og nakke. Jeg puster riktig. Jeg når de høyeste tonene uten anstrengelse, jeg når de laveste uten å grave haken ned i halsen.
Sidemannen dunker i meg. «Did you memorize this!?» spør han. Jeg nikker. «I hate you!» gliser han og gir meg en klapp i ryggen.
Etter to og en halv time er vi ferdige. Jeg går ut i høstkvelden og nynner for meg selv på vei bort til bilen.
Musikk…;