Fredag kveld, poden skal legge seg. Siden denne kvelden ikke helt ble som andre kvelder så var det noe over vanlig leggetid for ham. dette medfører vanligvis at han ikke er særlig medgjørlig, og denne fredagskvelden var ikke noe unntak.
Nå er jeg ikke alltid tolvmodigheten selv, det skal innrømmes, men overfor mitt eget avkom har jeg vanligvis veldig høy terskel. Denne kvelden var et unntak i så måte. Da jeg hadde kjempet av ham klærne og kjempet på ham pysjamas var jeg på bristepunktet. Da han bet tenner og lepper sammen når jeg skulle pusse tennene så klaret psyken min ikke mer og tannbørsten gikk i femte veggen mens poden fikk seg en verbal overhøvling som fireåringer hverken har evne eller psyke til å skjønne. Jeg slengte døra igjen bak meg mens ungen satt og strigråt. Fruen overtok mens jeg seg ned i sofaen og kjente meg som verdens dårligste pappa og ikke mer verd som menneske enn at jeg til nød kunne rense potene til hundene i parken for dueskitt.
Etter en stund hørte jeg fruen kom ned trappen.
«Han vil si godnatt til deg» sa hun
«meg?» spurte jeg og kikket meg rundt i stuen etter noen andre.
Hun nikket og smilte.
Jeg tuslet slukøret opp på rommet til poden og nærmet meg skjelvende.
«Ville du si godnatt til meg?»
Jeg kunne se han nikke i mørket. Han strakk hendene mot meg.
«klem!» sa han
«ikkje ver lei deg» sa han
Og så fikk jeg en lang og god og helt ufortjent klem.
Den beste jeg har fått på lenge. Og plutselig var alt det kjipe ikke så kjipt lenger.