Jeg er ingen helsefanatiker. Stort sett mener jeg at folk er ansvarlige for sin egen helse, og jeg blir gretten når andre kommenterer mitt kosthold og andre vaner om ikke regnes for «sunne». Det var en gang en mann som sa at han hadde ingen interesse av å leve til han var 120 og bare spise salat.
Nok om det.
Jeg har til nå ikke brydd meg om folks forhold til tobakk, og har ment at Høybråten er en helsefascist, selv om det er herlig som ikke-røyker å komme hjem fra byen med klær som kan brukes dagen etter. Jeg vil likevel fortelle om en sjokkartet opplevelse de siste dagene.
Mamma ligger, som jeg har fortalt, for døden på grunn av kreft. Legene har gitt opp videre behandling, og hun får nå kun morfin for å holde smerter og ubehag borte. Jeg forsøker å gå på besøk hver dag, men det er litt avhengig av formen hennes hvor lenge jeg sitter. Noen dager er hun så full av morfin at det ikke er mulig å føre en normal samtale.
Selv alvorlig syke mennesker må ut av sykehusområdet for å ta seg en røyk og her i forige uke var det en skikkelig møkkadag, det høljregnet og blåste. i slikt vær er dette lite fristende for de fleste. Denne dagen lå mamma i ørska og svarte på ting vi ikke hadde spurt om eller ting vi hadde spurt om for en time siden. Plutselig kommer det fra sykesenga «Æ drit i været! Når Æ vil ha en røyk så har du bare me å trille mæ ut!» dette adressert til pappa som for et kvarters tid siden hadde sagt til meg at i dag var det neppe aktuelt å trille henne ut…
Så sterk er altså denne trangen, at selv store menger morfin og surt stavangervær ikke klarer å døyve den.
Skremmende.