Om noen hadde krysspeilet meg, strukket linjer mellom himmelobjekter og meg for så å måle vinkler, ville de ha sett at jeg satt på samme sted som for tjue år siden.
Kanskje til og med på samme stol.
Utenfor det samme vinduet gikk den samme gaten, de samme brosteinene beskyttet det samme støvet fra å flyte bort når det samme drittværet slapp det samme kretsløpsroterende regnet over den samme byen. Den samme aggressive indignasjon over annerledes tenkende ble delt, med de samme gamle, døde menn, som referanse. Frykten for verdens utslettelse ved kjernefysisk uforsiktighet var byttet med frykten for naturens endelige hevn over de ignorante, men fryktens sum og utrykk var den samme. Jeg var hjemme, slik det broderte bildet av den gode mor var hjemme over mormors sybord.
Rundt meg var de samme folkene. Andre ansikter, andre personnummer, men der var Tore, der var Geir, på Eriks fang satt Charlotte og i observerende stillhet over tekoppen satt Cess. Roller frosset i tid.
Et evig skuespill. Med meg på Parkett, rad fem, plass åtte.
teppe
applaus