Mitt liv som hybelkanin på gulvet til jentene i Solheimslien begynner å slite. Jentene sier ingenting, og later innimellom til at de liker å ha meg der. Det er nå likevel slik at siden jeg ligger på stuegulvet så må jeg til enhver tid være den siste som tørner inn på kvelden og den første som står opp. Dessuten er madrassen på 180 i korteste og tynneste laget for en mann som meg. Bergen lever ennå ikke opp til forventningene Fortsett å lese «Grønsj- del 3 Desperat hybeljakt»
Bonum est multiplex