Det var uken før jeg skulle reise. Jeg var innom hos Asgeir for å hente julepresangen min. Han hadde faktisk tatt seg bryet med å pakke den inn. Ikke i julepapir med nisser og snødekte graner, men likevel. Han hadde gjort seg umake. Det betyde nesten mer for meg enn selve presangen. Fortsett å lese «grønsj 1992 Del 32 «man er ikke trygg…»»