Fredag var vi på grillfest på hytta til en tidligere arbeidskamerat. Hytta lå ca. 25 minutters kjøring fra Stavanger, hadde strandlinje, brygge, innlagt vann og strøm og sengeplass til 12 personer.
Satt på papir (skjerm) ser dette imponerende ut. Det er det i og for seg også, men når vi legger inn i regnestykket at bygningen er fra århundreskiftet og ligger innenfor 100m beltet slik at noen ytterligere modernisering ikke er mulig så er det ikke fullt så imponerende. Når vi også tar med i regnestykket at det er tredje generasjons eiere i dag så høres det nok ikke så upper class ut likevel. Det var det heller ikke. Det var en idyllisk og fantastisk herlig plass, men kaksete kan den ikke kalles, snarere tvert imot. Særdeles folkelig vil vi heller si. Skråtak, vepsebol, skjeive vinkler og trekk under vinduene.
Så; hvor vil jeg hen med dagens fritidsbolig-post?
Det var foreldrene til arbeidskammeraten min som eide hytta. Han har en bror. En dag kommer da foreldrene ikke kan eller vil vedlikeholde stedet. Da er det at neste generasjon vanligvis overtar. Kameraten min ser ikke så lyst på den dagen.
Logikken er nemlig slående. Den mest rettferdige måten å gjøre generasjonsskiftet på, er å få en takst på stedet, og at den av brødrene som vil overta betaler taksten til foreldrene. Denne summen vil da senere gå i arv tilbake, og fordeles mellom de to brødrene. (Vi kan legge inn litt fixing og triksing for å holde mest mulig unna arveavgiften her, men dette er i grove trekk metoden) Videre så ordner man en tinglyst avtale der foreldrene får bruksrett til stedet så lenge de lever. Alle er glade?
Egentlig ikke..
Taksten på tilsvarende steder i området har ligget rundt 4 mill… Ingen av brødrene har slike penger. Å dele stedet er slettes ingen løsning. Det er noe alle som har delt hytter/båter/biler vet. Det blir en evig krangel om hvem som skal male, OM man skal male, hva man skal male med. Må taket skiftes i år eller kan vi vente tre år til? Etc etc etc.
De siste årenes sinnsyke prisutvikling på fritidseiendommer ved sjøen har derfor gjort at vanlige folk ikke en gang har råd til å arve ferieboligene fra foreldrene sine. Løsningen blir at stedene legges ut for salg, og at bare folk med alt for mye penger har råd til dem. Vi får en kaksifisering av kysten som plager en gammel raddis som meg.