Klokken er 0730 og det er lørdag. Fra stuen kommer lyder som tyder på at poden har gått i gang med sitt vanlige lørdagsrituale som er barne-TV og testing av grenser. TVen er alt for høyt på, og det er lyder som tyder på at minigangsteren har raidet minst ett kjøkkenskap etter usunne kjeks. Til vanlig må vi dra ham opp av senga med kran og fore ham med slange. På lørdagene er han oppe før fuglene fiser og gjennomsøker alle skap etter tomme kalorier.
Jeg er litt irritert. Jeg snur meg i sengen og merker at hoften min verker. Jeg KAN skylde på alderen, men denne hofta har plaget meg siden et lite sykkeluhell i ti-års alderen. Noen ganger er den ille. «da helst mot urolig vær» og når jeg har ligget feil i sengen.
Jeg står opp, halter inn på badet, trør på en playmo-sjørøver, banner og pisser,går ned i stuen, beslaglegger kontrabanden fra poden og går på kjøkkenet for å lage meg frokost.
Pæra i taket har gått.
Ikke mer brød.
Bare tre gamle tørre skalker.
Ikke mer kaffe.
Det er ennå noen timer til butikken åpner. For et år siden hadde jeg gått til sengs og nektet å stå opp resten av dagen.
I dag går jeg i kne. Det vil si at jeg bøyer meg i knærne og finner frem brødristeren vi kjøpte da vi bodde i Bergen og har brukt tre ganger de siste femten årene. Jeg drar frem en stol og roter igjennom tehyllen øverst i kjøkkenskapet og finner til min store glede en pose med boliviansk COE kaffe som jeg hadde glemt at jeg hadde mer igjen av.
Presskanne
Ristet brød med jordbærsyltetøy
stearinlys
bok
Radioen spiller Billie Holiday
Det begynner å skye til utenfor vinduet. Tror det blir regn i dag.