Treåringen min nekter å legge seg om kvelden, selv om han har gnidd seg i øynene den siste timen og bare vil sitte på fanget og ikke i sofaen.
Når jeg skal vekke ham om morgenen er han ofte allerede våken, og har ligget i sengen, lyttende til lydene av oss voksne som lager kaffe, matpakker og frokost. Han skal alltid bæres fra senga og opp på kjøkkenet. Et mykt kinn mot mitt. Jeg gruer meg til han blir for tung for denne lille morgenrutinen.
Noen ganger, når han setter språksenteret i frigir, og ordene bare renner ut av munnen hans i timevis kan jeg bli lei og be ham være stille en liten stund. Stillheten varer ikke lenge. Bare lenge nok til at denne absurde beskjeden fra meg skal trenge inn i hjernen hans og bli avvist.
Latteren hans når han ser på tegnefilm, ujålete, inderlig og rett fra hjertet. Gråten og sinnet når legoklossen ikke vil feste seg der han mener den skal sitte. Hvordan han løper inn i barnehagen om morgenen, tar en seiersrunde rundt bordet med plastikkdyrene slik at alle skal se at nå, nå har han kommet og er klar for alt dagen måtte bringe av utfordringer.
Han er som de fleste norske treåringer. Han er trygg. Har vokst opp i trygghet. Det er falle-sand under lekeapparatene ute, lekene inne er giftfrie og pedagogisk riktige og utviklende for sjel og sinn. Han får fire måltider til dagen med alle næringsstoffer vitaminer og mineraler han trenger. Han får lørdagsgodt. Han kan unne seg luksusen å velge bort mat han ikke liker.
Dersom han skulle miste foreldrene sine, bli syk eller møte andre utfordringer i livet som ikke familien hans kan hjelpe ham med så har vi et, på tross av hva en del politikere hevder, velfungerende samfunn som griper inn og passer på at ting går greit.
Kun en kort charterflyreise unna lå en annen treåring død, på nesen i vannkanten. Han ble timer etter sitt siste åndedrag et symbol for alle andre barn i den verste humanitære katastrofen i Europa på mange mange tiår.
Det er ikke det første døde barnet som skyller i land mellom solsenger og parasoller i år.
Ikke det første som blir vist på TV og trykket i aviser.
Det er likevel noe med denne lille gutten i rød t-skjorte, dongeribukse og joggesko som slo hull på veggen vi setter opp mellom oss og dem.
Han ser ut som min treåring. Gutten min har en sånn t-skorte, gutten min har dongeribukser og joggesko på seg nesten daglig. Hvor ofte har han ikke ligget med nesen i puten og baken i været, utslitt etter en dag med lek og moro. En beskyttet hverdag, full av trygghet og kjærlighet.
Min sønn trakk loddet med førstepremien mens den andre fikk loddet der det står «dessverre ingen gevinst».
Treåringen på stranden har vokst opp under krig, terror, våpenbruk, flukt, matmangel, medisinmangel og generell utrygghet. Det er så urettferdig at jeg vil skrike. Likevel: Hadde disse to guttene møtt hverandre på en jernbanestasjon hvor som helst i verden hadde det tatt to minutt før de var i full lek, sammen. Sånn er treåringer over hele verden. Sønnen min har mistet en lekekamerat han aldri møtte.
Jeg har en grunnleggende tro på at vold og våpenbruk er fullstendig uegnet til å løse konflikter, men noen må gripe inn på kraftigste måte og stoppe terrorgruppene som har blitt så store at de kan kalle seg stater, noen må sette en stopper for stater som bomber sin egen sivilbefolkning.
Dessuten, neste gang noen sier «La dem drukne. De velger jo selv å reise» så må noen holde meg nede for da kan jeg ikke ta ansvar for hva jeg gjør.