Jeg er vanligvis ikke så opptatt av handelstanden sånn generelt, bortsett fra når jeg vil den noe. I dag ville jeg den noe. I lys av den kommende familieforøkelsen og en del nylig tilførte og høyst uventede, penger fant fruen og meg ut at det var på tide å sette vårt gamle speilreflekskamera på reservebenken og gå digitalt. Digital speilrefleks. Alle mine linser og blizer og greier, men digitalt…
(Jeg skal innrømme at det egentlig smerter meg veldig å gå digitalt. Jeg ser så smått at nettene i mørkerommet i kjelleren på barndomshjemmet snart bare er gode historier å fortelle barn og barnebarn om. Likevel, som en dikter sa en gang: Det er for seint å hente hagla når fremskrittet står i kjøkkendøra.)
Det ligger en Expert-butikk ikke langt fra der jeg jobber. Jeg luffet derfor bort i lunchen for å kikke nærmere det utvalgte kamera. Butikken var folketom, det hang tre ekspeditører over en flatskjerm borte i tv-avdelingen, en kvinnelig ekspiditør stirret intenst på en dataskjerm og klikket i vei.
Jeg gjettet på minesveiper.
Jeg går direkte bort til glassmonteren med kameraene, og får øyekontakt med en av tv-slavene. Han kikker bort. Jeg får ikke øyekontakt med minesveiperen. jeg venter to tre minutter og begynner å trykke litt på noen dingser og dangser som er utstilt i min nærhet. Ingen reaksjon. Jeg går bort til minesveiperen og spør om hun kan hjelpe meg litt.
«Et øyeblikk!» sier hun på en måte som ga klar beskjed om at jeg forstyrret.
Nå er jeg irritert!
«Jeg står her borte! sier jeg og nikker mot glassmonteren.
Hun bare kikker på meg. Det er høylydt latter fra TV-avdelingen. De viser vist noe festlig på TV..
Jeg venter i fem minutter til, og så går jeg.
Damen i kassen smiler til meg når jeg går.
Ja ja Expert, der gikk dere glipp av et femsifret beløp. Bra at konkurransen i brunevaremarkedet ikke er påtrengende….