Det skal ikke så mye til for å hisse meg opp. Ganske rart siden jeg er en så rolig og avbalansert menn, egentlig, innerst inne.
Nå er det idrettslaget til poden som fremkaller håravfall og sure oppstøt hos meg. De skal på turnering i en liten by sørpå og organiseringen ville fått snipp og snapp til å fremstå som pedantiske byråkrater i sammenligning.
To dager før de reiser vet man ikke hvor mange spillere som blir med. Vi vet ikke hvor mange foreldre som blir med. Vi vet ikke hvordan vi skal ordne med mat og slikt. Transporten både ned dit og rundt mellom spillestedene er helt i det blå og nå i dag får jeg vite at den som er ansvarlig for spillernes ve og vel der nede er meg…
I henhold til klubbens egne retningslinjer skal jeg ha en politiattest før jeg får lov til å ha slikt ansvar. Det har jeg altså ikke og vi klarer ikke å skaffe den på to dager heller.
Jeg ringer formannen i klubben og øser av meg litt frustrasjon. Han sier:
– Det med attesten skal du ikke ta så tungt. Vi har ikke vært så flinke til å kontrollere det tidligere heller så…
OK, Jeg føler meg IKKE roligere nå!
Og jeg vet jo ingenting om guttene jeg skal ha ansvaret for. Sykdommer, allergier, fobier… nada!
Og dersom jeg setter ned foten og sier at dette kan jeg ikke gå god for så blir det ikke noen turnering på guttene og hvem kommer da til å få skulden!?