Her for noen måneder siden var jeg i på et kjøpesenter i en liten sørlandsby. På vei ned trappene ser jeg en eldre kvinne ligge strak på flisegulvet i første etasje. Jeg ser noen står rundt henne og tenker «godt det er noen som tar ansvar». Av gammel vane så spør jeg i det jeg er på vei forbi om de har kontroll eller om de trenger hjelp.
«jo, noen har gått for å hente Securitas» er svaret jeg får.
Jeg stopper opp og må anstrenge meg for å forholde meg rolig. «Securitas, hva skal de gjøre?»
– «De må ringa ambulanse…»
– «Har dere ikke ringt ambulanse ennå?»
– «Nei, altså Securitas…»
Jeg gidder ikke høre mer og bøyer meg over kvinnen mens jeg fisker frem telefonen og ringer 113. Hun er delvis bevist men sliter med å få puste. Hun er bleik og klam. En stram lukt av urin stiger opp mot meg.
– «Hvor lenge har hun ligget slik?» spør jeg i det 113 svarer.
Jeg presenterer meg, forklarer situasjon, sted og alt det der og blir guidet gjennom sjekklisten som 113 antageligvis har på gamle koner som faller om på kjøpesentre.
113 spør meg hvor gammel pasienten er og jeg anslå kvikt at hun er +/- 80 år gammel.
– » Ho e 92″ sier en stemme bak meg. En av tilskuerne kjenner damen… «Ho heter Henny» sier damen igjen «og har en sønn som bor i Kristiansand, e har nommere hans om du vil ringha» fortsetter damen. «Hu har bare logge der i fem minutt sirka» legger hun til.
Jeg gir opplysningene om alder til 113. Henny ser ut til å være litt mer våken en da jeg satt meg ned med henne. Hun tar hånda mi og prøver å si noe.
– «..aldt» hører jeg
– «fryser du, er det kalt?» spør jeg
Hun lukker øynene og nikker svakt.
Damen som kjente både Henny og sønnen kommer bort til meg og jeg ber henne ringe sønnen og fortelle ham at moren er på vei til sykehus.
Jeg ber en annen av tilskuerne på inn på nille og ta med seg tre pledd og legge dem på benken rett ved siden av oss.
– «Kem ska betala for det?» spør damen og jeg må igjen bite meg i tungen for ikke å bli ufin i munnen. Jeg tar frem lommeboka mi og gir henne 200 kroner. Hun er snart tilbake med tre mintgrønne pledd.
-«Di hadde bare di grønne» sier hun med beklagelse. Jeg gidder ikke å svare men bretter to av dem ut på benken og får hjelp av noen tilskuere til å løfte Henny oppå benken. Hun er igjen bevistløs. Jeg legger det tredje pleddet oppå henne og legger min egen jakke oppå der igjen. Lukten av urin er stram. Henny våkner til igjen og tar hånden min.
– » Eg kjenner deg» sier hun mens hun holder hånden min.
– «kjenner du meg?» sier jeg undrende.
Henny lukker øynene og smiler. » Eg har steikt sild til deg. mange ganga. Huse du ikke?»
-«jo selvfølgelig..» lyver jeg «Du var flink til å steike sild»
– «E va flink til møe husa du vel» og jeg hører en liten klukkende latter.
Det slår meg at Henny på 92 som ligger flat på en benk i et kjøpesenter har vært skikkelig pen for 70 år siden. Blikket, øynene, måten hun ser på meg. Jeg forstår at hun en gang var vant til at menn snudde seg etter henne. Nå ligger hun på en benk og må la en fremmed mann hjelpe henne mens folk som vet hvem hun er kikker på. Øynene hennes ruller bakover i hodet og hånden hennes blir slapp. Hun puster svakt og uregelmessig.
Jeg har hele tiden hatt 113 på telefonen og nå forteller de at ambulansen står utenfor hoveddøren. Jeg sender en av tilskuerne ut for å møte ambulansefolkene, og de kommer snart inn og tar over Henny. Hun er bevisst igjen og smiler til meg når de legger henne på båren. Jeg tar hånden hennes og forteller at sønnen har fått beskjed og at alt vil gå bra selv om jeg ikke har noe tro på det selv. Jeg tar jakken min under armen. Den lukter ikke så godt lenger. Noen spør om jeg vil ha pleddene mine med meg men jeg gidder ikke å svare.
Jeg kikker på klokken, det har gått 20 minutter siden jeg satt meg ned med Henny.
I det dørene glir igjen bak på ambulansen kommer et energisk fruentimmer i rask marsj gjennom kjøpesenteret med en ung vekter bak seg.