Bryllup i helgen. Min geistelige venn A fikk formalisert forholdet til sin lille unge russerinne. De var særdeles søte begge to, og en ting gikk opp for meg:
De inviterte i bryllupet var, bortsett fra en liten bit familie fra begge nasjoner, i stor grad venner av ham. Single og par. Samtlige var det man ofte refererer til som ”personligheter”. Folk som ikke akkurat er A4, enten fordi de hadde blitt skadet gods på transporten gjennom livet, besatt en eller annen artig personlighetsforstyrrelse, eller av andre grunner blir lagt merke til i sosiale sammenhenger. Det er ikke noe negativt i dette. Langt derifra, det var kjempemoro, men jeg fattet litt sent på kvelden at også jeg hørte hjemme i denne samlingen av normalitetens grensebeboere. En replikk som falt da jeg ble invitert i bryllupet fikk plutselig ny mening.
”Vi har valgt ut gjestelisten ut fra dem vi må ha med, og dem som gir livene våre mening og glede.”
Det er ingen hemmelighet at han har slitt med psyken sin i noen år, og jeg tror jeg bidro litt til å stable ham på beina før jeg selv måtte ta telling i fjor, men det var på en måte ikke bare det som var bakgrunnen for invitasjonen, men også det at jeg ikke var en av den store grå massen.
Det artige er at jeg selv har regnet eg til nettopp den gruppen de siste ti årene. Giftermål, hus bil, 2 barn og katt. Du får det på en måte ikke mer streit, men A har sett forbi fasaden og ser at jeg fremdeles har i meg den fyren som hadde ville planer og ideer. Han hadde dem også, og gjennomførte noen av dem, til en relativt høy pris. Jeg gjorde det ikke, ikke da.
det er mange av oss som ikke ser på deg som streitest av de streita da;)
Men bra det ble et velykket bryllup!