Problemet med lånte penger er at de skal betales tilbake, og at en av egenskapene til penger er at de bare kan brukes én gang hver gang du har dem (på tross av hva dressene i «dagens næringsliv» innimellom later til å tro…).
Det betyr «prioritering og forsakelse» som mine foreldre i god lutheransk tradisjon så pent formulerte det.
Som de fleste vet så må gjeld og andre regninger betales før man har full oversikt over disponibel inntekt. Dersom man kan øke inn-strømmen av penger trenger man ikke å prioritere så knallhardt når faste utgifter og gammel morro er betalt, og når man har barn som man ønsker skal ha alle materielle goder så føles det litt egoistisk å tenke på at en selv skal ha det «kjekt på jobben». Dette må selvfølgelig veies opp mot de betimelige spørsmålene om barna har det bra med en far som jobber seg ihjel og er sint, sur og ustabil, og om de ønsker/trenger mer materielle goder enn de allerede har. Jeg tror svaret her er gitt…
Men; Hva om jobben er en skikkelig kremjobb? Der jeg ikke bare har bra betalt, men faglige utfordringer, kjekke medarbeidere, og fornuftig arbeidstid? Hva da? Da er det mer et spørsmål om karrierevalg. Vil jeg bli «leder» og «sjef» eller vil jeg være den som i stille sinn blir takket når liv ble reddet på grunn av (eller på tross av) mine pedagogiske evner?
Er vissheten om at jeg gjør en viktig, meningsfylt og sammfunnsnyttig jobb verd 150K i året? Skal jeg pent og solidarisk stille meg i rekken av perverst dårlig betalte folk i politi, brann og helsevesen når det er en åpenbar vei ut? Skal jeg få min lønn i himmelen eller skal jeg samle meg skatter på jorden for å bruke formuleringer fra Skriften.
Jeg diskuterte problemet med DR. A på Onsdag. han var ikke uening i analysene mine, men var ganske klar på at jeg nok ville trives bedre der jeg er nå. Han ba meg fort ta en beslutning og holde på den slik at jeg ikke ble gående i limbo over lengere tid da dette kunne trekke meg nedover både i seg selv og indirekte ved at jeg sov dårlig, spiste feil. Jepp, snakker om å trø uti med begge beina. Jeg har ikke hatt så lyst til å drikke meg full på mange måneder.
Unnskyld fransken, men jeg er altså så pisse lei av alle lovnader om lønn i himmelen og desslike. Det var bare dagens utblåsning, eller i alle fall én av dem, som du ikke må ta personlig. 🙂
Nå er jeg nok ikke i en direkte sammenlignbar situasjon, men er det én ting jeg kan skrive under på, så er det at når det som begynte som en «kjekt på jobben»-jobb (en forholdsvis dårlig betalt en sådan, sammenlignbare jobber her i verden tatt i betraktning) plutselig ikke er så voldsomt kjekk lenger (med forbehold om at du aldri vil oppleve dette, selvsagt), da siger bitterheten på i forhold til den jobben en ikke tok.
I alle fall er ikke jeg et edlere menneske enn at jeg lar det gnage litt på sjela; skal jeg først ha et stresshelvete av en i bunn og grunn meningsløs jobb innenfor de mest hårreisende rammebetingelser som fins, så kan jeg vel i det minste få så fett betalt som overhodet mulig.
Arbeidsliv, altso. Jeg har hyppige eksistensielle kriser for tiden, der jeg forbanner opp og ned alt som har med den kapitalistiske verden å gjøre. Alt jeg vil er jo å ha et lite hus i et skogbryn der jeg kan ha katt, kaniner, en liten åkerlapp, mann og et par gullunger, og all tid i hele verden til å ikke gjøre et slag. It’s a motherfucker, som de sier. 🙂
Om man skal angre på ting, og la dem gnage på sjelen så er det dette:
Da jeg var ferdig med Gymnaset så hadde jeg muligheten til det du skriver om i siste avsnitt (utenom det med unger og livspartner, men med sjøhus og robåt.)
Jeg tok ikke den sjansen, og hver gang livet rævp**er meg så angrer jeg bittert. Hadde jeg vært singel og barnløs hadde jeg vist kapitalen fingeren, men noen skal ha klær, mat, fotballsko og sykkellykt så det koker egentlig ned til hvor mye kapitalisme man klarer å bite i seg uten å kveles. Nå har jeg klart å få meg en sykt meningsfylt jobb som er rævva betalt og har fått et tilbud om å bytte til det motsatte. Hver fiber i kroppen utenom hjernen protesterer…