Jeg er sjuk, men på jobb. Hvorfor? Fordi jeg liker jobben min veldig godt. Jeg venter fremdeles på at virkeligheten skal treffe meg i bakhodet og det skal gå opp for meg at denne jobben er akkurat like rævva, bakstreversk og meningsløs som alt annet jeg har tjent penger på til nå i livet; Men, til nå har det ikke skjedd.
I går fikk jeg et skikkelig ego-boost. Ikke noen stor sak, men likevel. Vi hadde en liten øvelse utendørs der elevene våre fikk forelagt noen skade-caser og skulle behandle dem ihht. boka. Samtale som følger:
med-istruktør med mer stjerner enn meg: Og hvordan plasserer men en pasient på båren når pasienten har åpent sår i brystet?
elev: Puster pasienten?
med-istruktør med mer stjerner enn meg: Ja, han puster, men er bevistløs
Elev:I stabilt sideleie med sårstedet ned
med-istruktør med mer stjerner enn meg: Vil ikke det være smertefult for paisenten?
Elev Jo, kanskje, men vi vil drenere blod og sånt vekk fra kroppen og ikke inn i den for det kan komplisere skaden ytterligere
med-istruktør med mer stjerner enn meg: Helt riktig, det er tydelig du har fulgt med i timen. Dere mannfolk pleier ellers å duppe av i sanitetstimene. Meget bra.
Elev: Det har sikkert noe med instruktøren å gjøre, jeg syntes det var et spennende emne.
De andre elvene nikker
Gjett hvem som hadde timen om bryst og bukskader….
Penicilinen har så smått begynt å virke. Jeg sper på med noe indisk ayurvedisk medisin for bronkier. I natt sov jeg likevel bare to timer sammenhengene, ellers har jeg hostet og harket. Tror fruen hater meg intenst for tiden.