Joe Henderson trimmer fingrene mens jeg sitter og nyter øyeblikkets smak av seier. Egen triumf smaker godt, men andres ulykke er innimellom ikke å forakte det heller. Kan dette kombineres er det bare å sprette champagnen.
Slutten av forrige uke ga meg det jeg ikke kan kalle annet enn oppreisning. De som har svertet mitt ry og omdømme og regelrett trakassert meg som person ble fratatt et viktig delprosjekt. Gjett hvem som fikk ansvaret for dette ?
Jupp! Moi!
Ny sjef har forstått at ryktene om min inkompetanse og arroganse var betydelig overdrevet. Han antageligvis har innsett at hele rykteflommen var et ledd i en strategi for å generere mest mulig arbeid for de eksterne selskapene som disse jobber i.
Etter en liten alvorsprat på kontoret hans der en del premisser og betingelser ble klargjort fra begge sider ble prosjektet mitt. Det er ifølge ny sjef min sjanse til å bevise at jeg hadde rett og de tok feil. Klarer jeg å levere varene så vil det går meg særdeles godt og jeg får leve lenge i landet. Går det til helvete så må jeg finne meg i at mine fiender kan si «Det var det jeg sa..» samt at fremtiden min i firmaet er mildt sagt usikker. Det siste bekymrer meg lite ettersom: 1. Jeg vet at jeg kan levere og 2. jeg var på vei ut på den ene eller andre måten likevel.
Yay!
Jeg kom meg igjennom de kjipe dagene. Var på kirkegården med blomster og lys fredag kveld. Nesten på timen et år etter at hun døde. Snakket med Pappa på telefon. han reiste til syden lørdag. (sic!) Fredag hadde han vært på byen med noen kollegaer, men han hadde vært oppe med blomster på formidagen.