Jubileum

Javel folkens

Et år har gått siden jeg startet denne LJ-en. Det har vært et begivenhetsrikt år. For å gi meg flosklene i vold: Det har vært latter og tårer, det har vært sinne og fortvilelse.

Har jeg blitt et bedre menneske? Neppe, men ikke verre heller. Noe har likevel skjedd:

Jeg har begynt å skrive igjen.

For første gang siden ungdomsskolen så skriver jeg av glede og ikke av plikt. Kvaliteten på skribleriene lar jeg andre bedømme, men jeg har kommet så langt at jeg har fått en plan for fremtidig skriving. Jeg har et mål. Og jeg har en ti-tolv faste lesere i hvert fall. Tilbakemeldingene deres betyr veldig mye. Både de jeg får som kommentarer, de jeg får på mail og de som noen av dere gir meg muntlig.

Jeg velger å se det som at jeg har fått nye venner og bekjente, og det er aldri feil.

Takket være en bråte med egentlig tåpelige men ganske morsomme ”tester” og memer har jeg fått utlevert meg til dem som har giddet lese og jeg har kommentert postingene deres i vilden sjy. Litt kjapp i avtrekket noen ganger, men jeg tror fremdeles på tilgivelsens kraft.. (he he)

For en som har vært på nett kontinuerlig siden 1993-1994 var det merkelig å oppdage den subkulturen jeg ser blogge-verdenen som. Masse mennesker deler tanker opplevelser og historier med hverandre. Ikke alt er like godt skrevet, ikke alt er helt sant, og ikke alt er like interessant. Det har likevel gitt meg nytt syn på mange ting.

Den største bøygen var å introdusere LJ og www.panurgus.no for folk som allerede kjente meg. De tok det pent heldigvis, og ingen av dem har til nå klaget over å ha blitt nevnt. Jeg kamuflert dem noe, men de har likevel ikke problemer med å kjenne igjen seg selv og andre i vennekretsen.

Min første post handlet om min forsinkede 30-års krise. Konklusjonen var at hovedproblemet med å være passert 30 er at men ikke har energien og pågangsmotet til en 18-åring lenger. Dette er fremdeles gyldig. Likevel; 18-åringen jeg var hadde ikke så mange historier å fortelle, og ikke samme evnen til å prioritere mellom stressfaktorene sine. For å si det med Sun Tsu: He will win who knows when to fight and when not to fight.

Jeg håper dere gidder å lese historiene mine i et år til.

Takk for oppmerksomheten