Overskriften lyver, det er ikke lett. Det irriterer meg, men jeg sliter ennå.
En natt for noen dager siden drømte jeg at jeg drømte at mamma var død. Så drømte jeg videre at det bare var en drøm og at hun kom hjem, frisk. Vi drakk kaffe og snakket sammen. Jeg fortalte henne om drømmen min og vi lo godt en liten stund. «Du må nok slite med meg en stund ennå» sa hun i drømmen min og smilte. Jeg kikket på tanna hennes og lurte på om det bare var en drøm at den var knekt og reparert igjen (historien her for nye lesere.) Plutselig våkner jeg og ligger forvirret i senga. hva er drøm, hva er virkelig. Er hun død? Er hun i live? det går noen forferdelige sekunder før jeg klarer å finne virkeligheten igjen; balansen.
Så kommer melankolien og tristessen. Så redselen: Holder jeg på å tørne helt? Skal jeg aldri komme meg videre herifra?
Jon Blund, du vet hva jeg trenger.
Du skal komme videre! Men å miste sine foreldre må
være noe av det verste en kan oppleve, uansett harmonigraden
i forholdet, og uansett hvor gammel en blir før en mister dem,
drømming er vel dessuten en form for selvterapi, bearbeidelse,
men det tar på!
Gi en god klem til kjernefamilien din! Du er heldig som har dem!
Sommerklem, Silje