Min gode venn og meg var på en liten spasertur på lørdag ettermiddag. Det gikk veldig fint, og vi bestemte oss for å ta en liten stopp på en pizzasjappe og få oss en matbit.
Der fikk han selvfølgelig et akutt angstanfall. Han ble bleik, skalv over hele kroppen som i kramper og snakket innimellom uten sammenheng. Han hyperventilerte og snakket med seg selv. Satt med hodet bøyd ned mellom beina. Det lignet veldig mye på det jeg har fått beskrevet som postdramatisk sjokk og la opp strategien etter det. Jeg holdt rundt ham og fikk ham til å fokusere på å puste riktig. Puste med magen, og fokusere på utpust, ikke på innpust. Det hjalp litt, men han ville opp på sykehuset igjen for sikkerhetsskyld. Jeg fikk damene på stedet til å legge pizzaen i en pappeske og fikk kompis og pizza inn i bilen. Han liggende i baksetet, pizzaen i forsetet.
Oppe på psyk var han seg selv igjen og etter en liten samtale med sykepleierene satt vi ute i gangen og spiste pizza.
Psyken er en underlig ting. Det er som sagt litt stress å se en god venn slik som dette, men det er litt interessant hvordan hjernen så til de grader styrer oss også.
Hva som utløste det hele? Jeg aner ikke, vi hadde sittet der en liten stund før det begynte, og ingenting unormalt skjedde. *sukk*
psyken… , jeg gir meg over…
det er vel slike hendelser som illustrerer
hvordan kjemisk ubalanse faktisk er et relevant begrep,
og at det ikke alltid nytter å selv ville noe annet, så
altfor lett å tenke «ta deg sammen», men hjernen og psyken
er nok mer komplisert satt sammen enn som så.
jeg vet dette hørtes platt ut, men du skjønner sikkert
hvor jeg vil.