Mitt liv som hybelkanin på gulvet til jentene i Solheimslien begynner å slite. Jentene sier ingenting, og later innimellom til at de liker å ha meg der. Det er nå likevel slik at siden jeg ligger på stuegulvet så må jeg til enhver tid være den siste som tørner inn på kvelden og den første som står opp. Dessuten er madrassen på 180 i korteste og tynneste laget for en mann som meg. Bergen lever ennå ikke opp til forventningene
Berit har type, det er greit nok, men han er muligens en av de merkeligste menneskene jeg har møtt. Etter å ha vært fergebillettør og kommunearbeider så har jeg sett mye rart, men han slår det meste. At han får Leif Juster til å virke muskuløs og grasiøs er en ting. At han antakeligvis ikke dusjer eller pusser tennene ettersom gårsdagens middag til en hver tid er lett synlig og fjøslukten påtagelig, er verre. Det verste er likevel at når han har overnattet hos sin kjære og kommer ut fra rommet hennes på morgenen så blunker han lurt, knikser med hodet i retning soverommet og gnir seg i hendene mens øyenbrynene går opp og ned. Jeg får lyst til å plante noe tungt over nesebeinet hans.
Samboen til Berit, Johanne, er et elskelig vesen med en fantastisk infam humor som jeg liker. Det jeg ikke liker er at jeg må presenteres for de mannlige overnattingsgjestene hennes og at hun roterer på dem. Det er som et mannlig harem. Jeg har litt moro av å gi dem navn. Det er Fiskeøyne, Englehår, Refus (som i refusert diktsamling for femte gang) og sist men ikke minst Bamse Brakar, som er den jeg kommer best utav det med. Jeg finner meg selv i å tenke på om det en gang i fremtiden er meg som er inne i loopen hennes.
Uansett så er det ikke alltid like moro å ligge på en tynn madrass på et kaldt gulv når det pules i de to andre rommene. Det hender jeg går lange turer i våte bergensgater om natten. Jeg klager min nød i telefonen hjem. Uten de mest juicy detaljene selvfølgelig. ”Du kan jo ta å ringe May” foreslår mamma. ”Hun bor jo i Bergen, så hun kjenner garantert noen med en hybel til deg” Foreldrene mine har alltid hatt overdrevne ideer om hva alle andre kan hjelpe dem med. Dessuten så har de ingen hemninger når det gjelder å utnytte kontakter, venner og bekjente. Jeg har aldri hatt den evnen. Jeg kan godt spørre noen om en tjeneste hvis jeg vet at jeg kan yte en tjeneste tilbake, men det å utnytte venner og kjente når du ikke kan få gitt noe tilbake har jeg aldri likt. Jeg hater å skylde noen en tjeneste. Da ordner jeg heller opp sjøl.
Nå var likevel situasjonen desperat, så her var det bare å krype til korset. May er et hyggelig menneske. Hun er født og oppvokst i Stavanger og var passepiken min når jeg var liten. Jeg husker at jeg var i bryllupet hennes når hun giftet seg med Gordon. Jeg kan umulig ha vært mer enn fem eller seks år. Desverre er hun så høylydt hyggelig at det mange ganger kan bli litt i overkant. Når jeg ringte henne og spurte om jeg kunne komme på besøk var hun sitt vanlige overstrømmende jeg. ”gååååå kor kjæækt!” gaulte hun i røret.
May er tross sitt stavangerske opphav, den mest bergenske bergenseren jeg vet om. Hun har fullstendig lagt om dialekten og adoptert den breiale væremåten som Bergensere er kjent for. Denne er heldigvis paret med ikke så helt lite handlekraft. Hun skulle selvfølgelig komme å hente meg i sentrum. Det var ikke snakk om å ta buss. Hvis jeg hadde noe klesvask så skulle jeg bare ta det med.
Vi hadde avtalt at hun skulle plukke meg opp på bussholdeplassen ved enden av puddefjordsbruen. Hun kom fresende i en liten snerten konebil av det spreke slaget. Ektemannen var ”noe innen bank” og penger hadde vistnok aldri vært et problem. ”hopp inn! Korr kæækt å see deeg!” Jeg ble klemt og kysset på før hun trødde pedalen i bunn og fløy lavt ut til Sotra og huset med panoramautsikten. På Sotra ble jeg påspandert en god middag der jeg la frem problemene mine. May forsiret meg om at dette ikke skulle bli noe problem. Etter at Gordon hadde tilbudt meg sigar og konjakk og jeg hadde takket ja til det siste, kjørte May meg tilbake til Solheimslien. Med på veien fikk jeg mange forsikringer om at hun skulle trekke i de trådene hun hadde for å ordne meg et sted å bo. Hun nevnte rotaryklubben, Civitan-jentene og en masse andre.
Jeg hadde bange anelser om en kjellerleilighet i Kalfaret eller en loftskvist på Hop men sa ingenting. Det gikk noen dager, og så en dag lå det beskjed til meg hos jentene.
”ring May før kl 1800” stod det på en kladdebokside.