Denne skrev jeg før jul en gang, men den hadde gjemt seg i en katalog på PC-en min her. For modning antar jeg.
Her om dagen ville tilfeldighetene ha det til at jeg på enog samme kveld, med bare en times mellomrom, traff to klassekammerater fra barneskolen.
Etter de vanlige frasene om hvor lenge siden det var siden sist, hvem som hadde sittet inne og hvor folk holdt hus for tiden så kom vi uungåelig inn på hva den andre drev med.
Det har vært to klasse-reunions med barneskoleklassen siden barneskolen og jeg var bare med på den første, som vi hadde da jeg gikk i første gym eller noe sånt. Det var en klam affære der vi som hadde tatt allmenfag ble hetset på det groveste av yrkesfagfolket. Jeg gikk tidlig husker jeg, klink edru. Den andre hadde vi for snart ti år siden og den gadd jeg ikke å reise hjem fra Bergen for å være med på. Den første satt ennå friskt i minnet.
Reidar var en av stjernene. Jeg traff ham utenfor Newsmann. Topp karrakterer i alle fag, tilogmed i gym. Han skulle bli blåruss og tjene masse penger. Jeg så ham noen ganger i Bergen da han gikk på NHH, men han så aldri meg….
Det sto noen ganger om ham i avisene hjemme og i Bergen. Han startet firmaer, tjente gode penger. Solgte firmaene og tjente gode penger. Kort sagt: Han var på vei opp og stjernene var målet.
Einar var fullstendig uten ambisjoner. Jeg traff ham i kongsgaardbakken der han stod og holdt ankerbygget fast. Han hadde middelmådige resultater over hele fjøla. Hans eneste force var at han var en hyggelig og likandes kar, og bunn hederlig. Einar klarte tilslutt å fullføre første året med handel og kontor og ble ansatt i kassen på Obs!. Der har jeg truffet ham med jevne mellomrom, og fått jevnlige oppdateringer på livet hans.
Disse to karene var to ytterpunkter. På en fredag før jul traff jeg dem begge.
Både Einar og Reidar var på julebordfylla, Begge snakket som en foss om livet sitt.
Einar var gift på tiende året, hadde tre barn i stigende alder, et lite rekkehus, og en gammel volvo. Han var euforisk over å få seg en tur på byen for å treffe kjente. Han hadde noe tollfri-konjakk i ei lerke på lommen som han bød meg på. «Det er så jævvla dyrt å drikke brennevin på byen» snøvlet han og spanderte en slurt til på meg. Jeg fikk se bildet av ungene han hadde i Lommeboka. Det så ut til å være tatt i en eller annen fritidspark. De spiste is og smilte alle tre.
—-
Reidar gikk rett på meg og kunne derfor ikke late som om han ikke så eller kjente meg slik han pleide å gjøre. Siden han for høflighetsskyld måtte prate kom hele røysa.
Det var som den berømte ketchupflasken du vet.
Han var skilt for andre gang, og hadde en sønn med den første fruen. For tiden bodde han i en liten leilighet mens det nye huset hans ble gjort ferdig. De to ex-ene hans hadde også hvert sitt hus. Dette var det tredje julebordet hans denne uken, kundepleie… Han var booket opp på fire julebord til før jul.
Reidar jobbet 18 timer i døgnet. Når kundene ringte var det bare å stille opp. Døgnet rundt.
Det ble jo penger av det, men han hadde egentlig ikke tid til å bruke dem. Det gikk inn i nye investeringer. Jeg spurte hva han egentlig drev med, og han ble litt flakkende i blikket. «Det er jo eiendom, kjøp og salg da… Og så er det importfirmaet mitt. Men jeg driver ikke så mye med bil lengere» Han hadde en 200 kvadrat hytte i Øvre Sirdal, men hadde ikke vært der på to år. Seilbåten i Lundsvågen Marina skulle han hatt på land og bunnsmørt, for flere år siden. Til våren skulle han leie inn noen polakker til å gjøre det.
Han ga meg kortet sitt: «Skal du kjøpe eller selge hus så ring meg! Jeg skal gi deg en grei pris»