Jeg våkner helt plutselig midt på natten.
Det er mørkt i rommet og tilsynelatende stille i huset.
Jeg skjønner ikke hva det var som vekket meg. Vekkerklokken på gulvet viser 0300. Jeg kjenner at jeg må på do og tusler ut igjennom kjøkkenet.
I det jeg passerer utgangsdøren hører jeg et smell, en mann som kjefter og en dame som griner. Det kommer ute ifra gangen.
”Folk på vei hjem fra nachspiel som har begynt å krangle” tenker jeg og fortsetter ut på dassen.
På vei inn igjen hører jeg på ny mannen som kjefter. Jeg titter ut i gangen men ser ingenting og går til sengs igjen. I bakgrunnen hører jeg kjefting og gråt. Morgenen etter forsover jeg meg til forelesning 1015 og setter meg på Sydneskantina mens jeg venter på å få med meg andre halvdel.
Det er bare ett bord ledig og jeg napper med meg et studvest og setter meg der. Litt etter får jeg selskap av to jenter som vil ha meg med på en demo. ”tverrpolitisk” kaller de den.
De har løpesedler de deler ut på alle bordene og på den står alle tilsluttende organisasjoner ramset opp. Jeg skjønner at i Bergen som i andre byer betyr ”tverrpolitisk” at Unge høyre og Fpu er invitert men har takket nei.
Vi blir sittende og prate litt om livet i Bergen, og når de går så lover jeg å komme på demoen. Etter forelesningen prøver jeg å lese litt på Russisk sin lesesal på Sydnes. Det pleier alltid å være godt med plass der.
I dag sitter det to andre ex-philere og tisker i et hjørne, en grå anemisk ung mann sitter og leser en bok med kyrilliske bokstaver. Han ser surt bort på tiskerene og renser halsen i ett sett. Jeg gir opp å konsentrere meg og går hjem.
Trådglassvinuet i utgangsdøren har fått seg et slag, og ser små bloddråper gå opp trappen til leilighetene mot gaten. Jeg fortsetter inn i kjelleren mot bakgårdstrappen. Jeg står foran døren min og leiter etter nøklene mine i sekken da jeg hører at noen kommer ned trappen. Det er en mann i uniform. Min første tanke er politi, men jeg ser fort at han har kapteinsuniform fra marinen.
Han kikker på meg og jeg føler meg plutselig uflidd.
”Så du er han studenten som har flyttet inn i den tomme leiligheten: Navnet er Nilsen” Han strekker frem hånden og jeg undertrykker trangen til å stå i rett når jeg håndhilser.
”Vi hadde egentlig en avtale med AS’et om at den skulle stå tom, men nå som avtalen er inngått så får du være velkommen” fortsetter han og ser på det lange håret mitt.
En stund er jeg sikker på at han vil beordre meg til barbering og vask men han gjør det ikke. Blikket hans på min ubarberte hake er likevel ikke å ta feil av. Han syns jeg er en slubbert og slabbedask og gidder ikke skjule det noe særlig. Jeg fryder meg når jeg ser at han gransker buttonsene på sekken min og finner Lenin og Marx der.
”Du har sikkert truffet min kone og min sønn som bor rett over gangen her?” sier han og jeg merker meg at han har senket stemmen, men snakker desto mer intenst.
”Nei, jeg har jo hørt at det bor en liten gutt der, men jeg har egentlig aldri sett dem. Beklager. Jeg er stort sett ikke ute av døren før i ni-ti tiden på morgenen og ofte ikke hjemme før langt på natt” sier jeg.
Kaptein Nilsen sukker tungt og han lukker øynene før han snakker igjen.
”Hvis dette er sant så er det bra for deg. Jeg er ofte ute i noen måneder i strekk, og jeg liker ikke at unge kommunister pleier omgang med konen min i mitt fravær. Er det forstått?!”
”..pleier omgang?” begynner jeg.
Han avbryter meg.
”Du skjønner hva jeg mener! Bare hold deg unna så går alt bra”
Han snur på hælen og går ned trappen, rank i ryggen som om han hadde et spett opp i enden. Før han snudde seg så jeg svetteperlene på overleppen hans. Svette på overleppen hos uniformerte menn er sjeldent et godt tegn.
Jeg leser litt og spiller noen plater før jeg tar en tur bort på Møhlenpris til Jon. En av samboerne hans har fått seg datamaskin, og dette må selvfølgelig undersøkes.
Det ble sent hos Jon, og klokken er over midnatt når jeg kommer hjem igjen. Jeg kjenner en ukjent lukt i gangen og kommer frem til at det er aftershave. Jeg tenker på den rabiate kapteinen, men slår fra meg tanken og låser meg inn hos meg selv.
Tom Waits settes på lavt, lager meg en kopp te, finner frem en bunke tegneserier og setter meg ved vinduet. Dersom jeg ser rett opp ser jeg måne og stjerner. Jeg har alltid trodd at det rommet jeg så rett over var tomt, men i natt ser jeg lyset siver ut på siden av gardinene. Jeg hører stemmer. Stemmene blir høyere og høyere og de kommer fra leiligheten over gangen. En mann kjefter og smeller, en dame gråter. Jeg hører noe som knuses. Stoler skraper på gulvet. Flere ting knuses. Kvinnen gråter nå høyt.
Plutselig blir det helt stille. Det smeller i noen dører. Jeg hører folk som går i trapper. Etter en liten stund begynner det igjen. Det holder på en halvtimes tid før jeg hører tunge trinn i kjelleren.
Det blir stille og etter en stund går jeg til sengs.
Morgenen etter når jeg låser meg ut og er på vei ned i kjelleren for å gå ned på den demoen jeg hadde lovet å komme på ser jeg at det sitter en gutt i trappen som. Vi ser på hverandre. ”hei” sier jeg ”hei” sier han ”Er det du som bor der inne” sier jeg og nikker mot leiligheten over gangen. Han nikker, men sier ingenting. Jeg er usikker på hva jeg skal si, men spør til slutt tom han får sove om nettene. ”Ikkje når far e heme..” ”Krangler de?” Han nikker. Jeg vet ikke hva mer jeg kan si så jeg hilser til lua og går ned trappen. Nede i kjelleren står en politimann. Han snakker sammen med en dame jeg ikke har sett før. Det høyre øyet hennes er blått og hovent. Hun har støttebandasje på den ene hånden. I det jeg går forbi hører jeg hun sier ”Han reiser heldigvis ut igjen snart.. ”