Grønsj 1991 – Mandag morgen

Mandag morgen. Foreldrene mine har reist etter å ha vært oppom med en bil lastet til randen av alt en møbelfattig student trenger. Før lå jeg på en madrass på gulvet og satt rundt en europall på ølkasser. Plutselig har jeg en gammel sovesofa, salongbord, bokhyller, hybelkomfyr og kjøleskap.

Det er en velstand som det er lenge siden jeg har kunnet nyte. Jeg skulle bare ha hatt noen å dele den med. Jeg tar en tur ut i den kalde morgenen. Det er et iskaldt drag i luften som jeg ikke er vant med hjemmefra. I Stavanger kan det være kaldt, men du kjenner likevel at det er en glød i luften som om sommeren nekter å slippe taket.

– Kystklima- lærte jeg på skolen.

– Jærluft- husker jeg farfar kalte det når han levde.

– Sjøen kommer fra Amerika og tar med seg varmen, måkene og musikken og dumper det på Orrestraen- sa han.

Det var mange år før golfstrømmen ble pensum på skolen. Jeg rusler bortover Skottegaten. Står en stund utenfor pianobutikken og kikker inn. Jeg kan ikke spille piano. Har ingen planer om å lære meg det. Har aldri forstått fasinasjonen for piano. På kiellandsmyra var det mange som hadde piano i nabohusene. De færreste av dem var i bruk. Ungene i huset ble sendt på pianoundervisning helt til det gikk opp for dem at de kunne nekte. Siden ble instrumentene ble brukt til å ha familiebilder og små hvite hekleduker på.

Bare en sjelden gang opplevde jeg at noen faktisk brukte pianoene sine. Oftest i julen.

Jeg ser mitt eget speilbilde i butikkvinduet. Langt hår med krøller, grønn armyjakke, T-skjorte med ”kalvøya 1990”, Rutete flanellskjorte oppå. Dongeribukser, slitte joggesko med malingsflekker.

Ned bakken ifra Klosteret kommer en som ser kjent ut. Han bærer en ryggsekk på ryggen og en stor bag i hver hånd. Når han kommer nærmere drar jeg kjensel på Leffi.

Leffi er kompis med de fleste, men i likhet med meg hadde han få nære venner. Få han var helt på bølgelengde med. Leffi kom til Bergen samtidig med meg og jeg pleide å treffe ham på Hulen eller Garage. Alltid glad og smilende og med en halvliter i hånden eller i dyp samtale med en eller annen dame. Leffi hadde draget, og Stoffa som kjente ham fra før kunne fortelle at han gikk ut Hetland videregående med topp karakterer.

Han stopper ved siden av meg.

– kjøpe piano?

– Næh, Bare ute og lufter hodet

– Lest?

Jeg må fortelle at jeg ikke har vært på lesesalen på flere uker. Kun forelesninger og kollokvier. Han nikker.

– samma her, bortsett fra det med kollokviene

Vi snakker litt om været og oppdaterer hverandre på det siste sladderet.

– ut på tur- spør jeg

– Ja, reiser hjem om noen timer- svarer han

– På en Mandag?

– ja, må hjem å tjene noe penger. Har brukt opp lånet, og broderen har ordnet meg en jobb i firmaet der han jobber. Malerjobb

Jeg viste han kom fra Storhaug bydel i Stavanger. Bydelen med flest innvandrere, flest arbeidsledige og færrest grøntarealer. Det vil si. Grøntarealene fantes som private hager i sjøkanten.

En arbeiderklassebydel som nå etter hvert tiltrekker seg mislykkede kunstnere, musikere og alternative mennesker av alle slag. Fremdeles var likevel hovedvekten av folkene på storhaug industriarbeidere og håndverkere. Barna deres var ikke akkurat overrepresentert på Universitetet.

Leffi var den første av oss fra stavangergjengen som reiste hjem igjen som jeg viste om. Gode karakterer fra videregående var ikke noen garanti for at du trivdes som student.

Jeg hjalp Leffi med bagasjen ned til Nøstekaien. Vi kjøpte en six-pack på SPAR for min regning og delte noen øl på kaikanten. Leffi hadde en tåre i øyekroken og ga meg en klem da jeg gikk. Jeg hadde aldri sett ham klemme noen av samme kjønn før, og enda mindre sippe.

Det føltes rart. Vi var liksom ikke så nære venner at det føltes naturlig.

Jeg ba ham legge turen innom Ankeret når han kom hjem og hilse Synne hvis han traff henne. Jeg tror vi begge viste at han aldri kom til å studere ved Universitetet i Bergen igjen når jeg tok ham i hånda og ønsket lykke til. Det hadde vært litt for mange sånne håndtrykk i det siste. Vi ble færre og færre på kollokviene både i ex-phil og metode. Noen ganger ga folk beskjed. Andre ganger sluttet de bare å komme. Det var særlig bergenserne som forsvant, men ikke bare dem. På metodekollokvien var det bare en bergenser igjen, totalt var vi nå seks stykker tilbake av tyve.

Jeg la turen innom Stoffa. Stoffa satt over skrivemaskinen sin.

– Skrive klage te’ Studentradioen. Di må slutta med denne eksperimentelle drittmusikken og heller få seg et bluesprogram

– Jeg påpekte at studentradioen faktisk hadde programmet ”spoonfull” , som de fleste ville regne for et bluesprogram, men Stoffa avviste meg.

– Blues blir spelt av svarte amerikanarar. Ikkje rockepianistar fra Storhaug Allé !

– Jeg spurte om han hadde hørt om Leffi. Han nikket.

– one down, a lot to go..- sa han.

Han lukket øynene et lite øyeblikk og jeg så at han nippet seg i underleppa. Stemmen var en anelse mørkere når han spurte:

– Har du fått deg en skikkelig runde i Bergen siden du kom opp?

– Jeg har nå fått sett det som alle turistene får se, i tilegg til Studentsenteret, Sydnes, Dragefjellet og mat-nat-bygget. Jeg har sett Hulen og Garage. Jo da, tror jeg har fått med meg det neste.

– You ain’t seen nothing yet!- sa han og smilte vemodig.

Han tok på seg en gammel skinnjakke og skjøv meg ut døra.