Dette er en slags repost. I perioden 2003-2005 skrev jeg en haug med slike «grønsj» på bloggetjenesten «livejournal». Mange har jeg postet her på panurgus, men noen har fristet en utrygg tilværelse på ulike minnepinner her og der. Jeg forsøker nå fremover å finne dem igjen, renskrive dem og poste dem.
Siden den første uken min i Bergen hadde jeg jevnlig besøkt jazzklubben.
I Stavanger hadde tanken aldri streifet meg, men her var alt annerledes. Jeg oppdaget at jeg likte jazz, ikke bare den lettfordøyelige bossanovaen eller silkemyke swingjazzen for ikke å snakke om stringswing og ”hot club the norwege”. Jeg likte de mer vanskelig tilgjengelige sakene også. Det var egentlig en overraskelse.
Det var jentene i Solheimsviken som hadde dradd meg med første gang. Siden den gang hadde jeg noen ganger gått på eget initiativ og noen ganger på invitasjon. Klubben hadde en ordning med at vaktlagene kunne ta med gjester til medlemspris. Hvordan disse vaktlagene ble opprettet var noe uklart for meg, men både Berit og Johanne hadde klart å komme seg inn i hvert sitt lag. Dette betydde i praksis at jeg stort sett hadde selskap siden Jon egentlig ikke var så mye på jazzkjøret og dessuten at det ikke ble avskrekkende dyrt for en fattig student.
Vaktlederen var en jeg kjente fra før. Jeg hadde den gangen jeg bodde på en madrass hos jentene gitt ham kallenavnet Bamse Brakar. Han var en av overnattingsgjestene til Johanne.
En dag stod jeg og flappet gjennom vinylen på ”Platon” i strømgaten. Det var så mye plater jeg hadde lyst på, men samtidig så stod jeg på nippet til å kjøpe meg cd-spiller. Allerede var det flere plateselskaper som hadde gitt beskjed om at de ikke ville gi flere av utgivelsene sine på vinyl. Det irriterte meg at jeg om noen år ville bli nødt til å kjøpe all musikken min på nytt. Det var mye som irriterte meg for tiden.
Jeg stod med en vinylutgave av ”rain dogs” i hånden. Jeg hadde en opptakskassett med den i en eller annen kasse et eller annet sted, men det var lenge siden jeg hadde hørt den. Mens jeg står og veier for og imot kjøp er det noen som synger hest i øret mitt ”For I am a raaaain dog, too”.
Jeg snur meg og der står Bamse Brakar. “He he he. Kon’kje dy meg. Ska du kjøp’an? Den e kanonbra.” Jeg svarer at jeg vet det siden jeg har den på teip et eller annet sted, men at jeg lurer på om jeg skal kjøpe den på vinyl eller CD. Han sukker, og vi prater en stund om hvor jævlig det er at vi snart må kjøpe all musikken vår på ny på CD.
”platebransjen gnir seg vel i hændene. Eg e sikker på at di har et komplott me sony og phillips og alle de andre om dette. Konkurrenter i avisen, tjommi på styrerommet. Det e sånn det e!” sier Bamse
Jeg har bestemt meg for ”rain dogs” på vinyl og Bamse som bare var innom med noen plakater slår følge med meg ut.
– har du tid til en kaffe? spør han. Jeg er med på alt så lenge det kan distrahere meg fra filosofihistorie og kvantitativ metode.
Vi går oppover mot DNS, og han får meg med inn på Maxime. Maxime er et sted jeg aldri besøker. Jazzklubben holder til på – Den Stundesløse- i kjelleren, og har de virkelig store arrangementene her oppe, men jeg har til nå ikke vært på noen av disse. Plassen gir meg strengt tatt dårlige vibrasjoner. Det er som om jeg har på meg et par for trange sko og en litt for stram jakke. Bamse ser likevel ut ti lå trives der han strener opp til bardisken og slenger seg på en krakk. Han nikker til blondinen bak disken, legger et kort på borden og ber om to kaffe.
”Frynsegoder” smiler han –
”Vaktlagene har gratis kaffe og personalpris på alt annet her så eg spanderer” han ler hjertelig av sin egen vits og vi skrøner i vei. Han forteller om den gangen han så Waits I konserthuset i Oslo.
– Oktober eller november 1985 Han spilte alt det beste. Cementery polka, shore leave, randogs, christmascard og Burma shave-
”Skulle gitt mye for å ha vært der, men jeg var bare 14 den gangen” sa jeg. ”Vi har forsøkt i snart ti å få han til Bergen. Den gangen i ‘85 gikk det nesten, men vi skal klare det en gang. Då må du være med.” Bamse så ikke ut til å være i tvil om at de ville klare å få Tom Waits til Bergen. Det virket som han regnet avtalen for å være mer eller mindre i boks.
”Jo da, hvis jeg får tak i, og har råd til billetter” sa jeg og sukket. ”Kan du’kje være med i vaktlaget då? Då får du forkjøpsrett på billetter og medlemspris” Da vi skiltes en times tid senere var jeg innrullert som dørvakt i Bergen Jazzforum, med første kveld på jobb tre dager frem i tid. Jeg håpte jeg slapp å havne i håndgemeng med noen. Jazzfolk er stort sett rolige og sindige mennesker trøstet jeg meg med.
Kveldene mine begynte å bli fylt opp. På Hulen var det alltid noe som skjedde. Onsdag var ASF, torsdag var Realistforeningen, fredag og lørdag var det studentkro eller konsert. Nå hadde jeg jazzklubben også. Hva gjør man ikke for å slippe å sitte alene på den kalde hybelen kveld etter kveld.
Jeg hadde forsøkt å lese noen kvelder, men det var som å sitte ved et bål i skogen. Den siden som vendte mot vedovnen var glovarm, og den som vendte ut i rommet var iskald og fuktig. 
Avisene som lå under bordet og i vinduskarmen var allerede gule og krøllete.
Noe måtte gjøres. Samme kveld var jeg ute og gikk langs Nygårdsgaten. Jeg gikk i utgangspunktet på måfå, men føttene ledet meg i retning venninnene mine i Solheimsviken. Jeg tok en tur innom polet rett ved Grieghallen, rett overfor BT, og handlet inn to flasker billig rødvin som jeg stappet i de romslige jakkelommene.
Ved enden av Nygårdsgaten kikket jeg inn vinduet i en av bruktbutikkene. Midt på gulvet sto en slik stråleovn som farmor og farfar hadde hatt i stuen. Oval-kvadratisk med grønt lakert stål nederst og forkrommet stål øverst. Jeg viste at den var genial å sette kaffekannen på for å holde kaffen varm. Brukthandleren skulle ha 200 kroner for den, og den så ikke ut til å være skadet på noen måte så jeg slo til.
Jeg fikk nå et logistikkproblem. To rødvinsflasker og en stråleovn skulle fraktes fra Nygårdsgaten til Solheimsviken og tilbake til Nordnes igjen. Jeg droppet kveldsturen min og ruslet tilbake til Nordnes med kveldens fangst. Ovnen ble plugget inn og etter en times tid var rommet mye behageligere å oppholde seg i. Jeg kokte kaffe og satte kjelen oppå det forkrommede stålet. Vinen ble lagt inn i kottet til en senere anledning.
Raindogs ble lagt på tallerkenen. Det luktet ny vinyl. Pickupen ble forsiktig senket ned på den roterende platen og det sprakte i høytalerne. Varm kaffe, varm hybel og god varm musikk. For første gang på lenge forsto jeg hvorfor jeg hadde flyttet hjemmefra.
Well I said anywhere, anywhere, anywhere I lay my head, boys Well I gonna call my home