Grønsj 1991 – Musikkens kollegium

Share
Dette er en slags repost. I perioden 2003-2005 skrev jeg en haug med slike "grønsj" på bloggetjenesten "livejournal". Mange har jeg postet her på panurgus, men noen har fristet en utrygg tilværelse på ulike minnepinner her og der. Jeg forsøker nå fremover å finne dem igjen, renskrive dem og poste dem.

Det gikk mot mørkere tider, kveldene ble lengre og motivasjonen til å sitte på lesesalen tilsvarende kortere. Jeg hadde flerfoldige tusen sider å lese som jeg ikke hadde sett på. Jeg hadde ikke engang en plan for hvordan jeg skulle legge opp lesingen.

Jeg hadde lesesperre.

Forelesninger og kollokvier gikk greit, men hver gang jeg skulle sette meg ned med en bok så flatet hjernebølgene ut. Jeg kunne lese samme side om igjen flere ganger uten å huske et eneste ord. Jeg forsøkte lesesal, kafé og hybel, ingenting hjalp. Kunnskapen skvatt unna som et såpestykke i dusjen. Hver gang jeg trodde jeg hadde forstått noe ble jeg på neste kollokvie fortalt at jeg ikke hadde skjønt noen ting. Jeg gikk hvileløst rundt på Nygårdshøyden for å lufte hodet og gjøre et nytt forsøk, men nei.

Kaffe ble kjøpt i mengder uten annet resultat enn sur mage og dårlig søvn. Jeg forble like dum.

Jon så ut til å ha taket på det og det var dobbelt frustrerende. Jeg byttet lesesaler. U-phil, Rokkan, Sydnes. En dag forsøkte jeg til og med den store salen på Mat-nat bygget, men forsvant fort derifra da alle uten grafisk kalkulator fikk mengder med sure blikk. Noen ganger tok jeg meg selv i å sitte å nynne på gamle korsanger. Det gikk mest i – pio non si trovano- og – Veni veni emanuel- .

Tidligere hadde disse sangene og det å nynne på dem fått meg i godt humør. Nå lignet jeg mer og mer på en bassethund bare jeg tenkte på dem. Da det en dag hang et oppslag på studentsenteret om at koret – Collegiûm Mûsicûm tok opp nye medlemmer og særlig mannsstemmer bestemte jeg meg for å ringe.

Det kunne jo være at en ukentlig atspredelse som ikke involverte alkoholkonsum var en god ide.

Dirigenten hørtes noe brysk ut i telefonen, men han mildnet litt når han hørte at jeg hadde sunget i Kammerkoret Cantemus i Stavanger. – Cantemus  kjenner jeg til!

Vi ble enige om at jeg skulle komme ned førstkommende tirsdag kl 1800, en time før den ordinære øvelsen, for å prøvesynge. Jeg skvatt når han sa det. Jeg hadde aldri prøvesunget i mitt liv. Jeg var vant til at mannsstemmer ble tatt i mot med åpne armer nesten uansett talent og evner. Jeg hadde sunget med folk som var tilsynelatende fullstendig tonedøve, men som fikk fortsette fordi de en gang imellom traff en riktig tone og ga mannsrekken litt mer volum.

Koret øvde i korskirken. Prøvesyngingen besto av et lite selvvalgt stykke, et primavista, og noen skalaøvinger. Da jeg kom inn i kirken stod det to eldre menn og ventet på meg. Den ene av dem lignet på ørnen fra Muppet-show. Den andre så mer ut som en kordirigent, jeg gjettet at det var det han var. Vi gikk inn i et siderom i kirken der det var et piano.

– Har du varmet opp? Spør dirigenten

– Nei, burde jeg ha gjort det? svarte jeg

Var dette en god ide overhodet.? Det må da vel finnes kor i Bergen som ikke er så seriøse at de trenger sangprøve. Dette begynte å bli litt for alvorlig. Jeg svettet i hendene og kjente halsen stramme seg.

– Det lønner seg altid å varme litt opp før en sangprøve, men vi får ta hensyn til at du er kald. snøftet ørnen og satte seg ved pianoet.

Vi begynte med noen skalaer, det gikk sånn passelig bra. Jeg klarte å holde tonene rene, men nervene strammet stemmebåndene slik at jeg ikke klarte å få verken klang eller volum. Jeg hørtes ut som en kråke. Ørnen la skalaene høyere og høyere. I Stavanger hadde jeg sunget 1.bass, så seg var ikke så veldig komfortabel i høyden. Jeg presset meg likevel opp på de høydene som ørnen ønsket. Han så verken fornøyd eller misfornøyd ut. Vi fortsatte med primavista. Jeg fikk utlevert et Bach-stykke som ikke var alt for avansert, og sang det greit igjennom ikke minst fordi Ørnen både akkompagnerte og spilte store deler av melodilinjen samtidig. Jeg syntes det gikk veldig bra, men Ørnen så litt misfornøyd ut. Vi avsluttet med det selvvalgte stykket.

Jeg sang – Veni, veni Emanuel- siden det var det eneste stykket jeg klarte å finne noter til. Stykket er ikke så veldig avansert til gjengjeld briljerte jeg med å synge det uten noter siden jeg hadde glemt å kopiere noter til ørnen. Når vi var ferdige måtte jeg gå ut av rommet for å avvente dommen.

Jeg var allerede litt irritert over at de gjorde så mye ut av dette, med opptaksprøve og greier. Det begynte å komme folk. Kormedlemmer som skulle på øvelse. Aldersmessig så det ut til å være to grupper. Det var studenter og så var det mennesker som var passert pensjonsalderen. En gutt og en jente kom bort og snakket med meg. De spurte om jeg var et nytt medlem og jeg måtte som sant var si at det viste jeg ikke ennå. De lo litt og trøstet.

Etter nesten 20 minutter gikk døren opp og dommen kunngjøres. Jeg var godkjent som medlem av koret – Collegiûm Mûsicûm- og var til min overraskelse plassert som 2. tenor.

– De er nok mer en baryton unge mann. Således kan vi bruke deg både på bassen og tenoren, men vi trenger litt tenorer denne sesongen- sa Ørnen på pent Bergensk

– De har nok ikke fått den trening og skolering som trengs for å utnytte potensialet ditt. Eg tror du kan bli en brukbar tenor. Velkommen til oss. Sa dirigenten.

Jeg takket litt forundret og fant plassen min øverst på kortrappene mellom en pensjonist som luktet sursild og en ung student med vannkjemmet sideskill.

Vi fikk utdelt ”juleoratoriet” og begynte.bach

Jauchzet, frohlocket! auf, preiset die Tage!.

 

 

Share

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.