Dette er en slags repost. I perioden 2003-2005 skrev jeg en haug med slike "grønsj" på bloggetjenesten "livejournal". Mange har jeg postet her på panurgus, men noen har fristet en utrygg tilværelse på ulike minnepinner her og der. Jeg forsøker nå fremover å finne dem igjen, renskrive dem og poste dem.
Mekjarvik er nesten tom for folk. Noen trailere står og venter på å få komme om bord i ”kystveien” og under taket ved kiosken står det noen sekker og bagger. Den store biloppstillingsplassen er svakt opplyst av gule gatelys. Det regner litt.
Det er far til Christine som kjører meg ut. Hun og meg sitter sammen i baksetet og holder hverandre i hånden. Jeg kjenner at hånden hennes er svett. Jeg tror ikke hun kikket på meg hele turen, men jeg så at hun svelget tungt noen ganger. Jeg hadde en vond klump i magen.
Faren hennes finner en ledig plass til bilen og jeg begynner å hive ut bagasjen. Den store sekken, to bagger med rene klær og bergansen utenom.
Litt avhengig av hvem som var om bord kunne vi legge bagasjen i et lite rom ved bildekket. Hvis ikke rette matrosen var på jobb denne natten måtte alt dras med opp i salongen.
Christine ser bleik ut, hun tar bergansen og den ene bagen og blir med meg mot båten. De siste dagene hadde jeg sagt ifra meg all jobbing bare for å være sammen med henne. Vi hadde vært på kino, vi hadde gått rundt Mosvannet og vi hadde brukt mye tid på mitt og på hennes rom.
Tidligere på kvelden hadde vi for siste gang denne julen sett hverandre nakne og jeg kunne ennå kjenne lukten av henne fra hendene mine. Hun hadde ennå ikke bestemt seg for om hun kom opp til Bergen etter sommeren, eller om hun skulle få seg jobb i stavanger.
Jobbmarkedet ga nok kraftige signaler om det første, men hun hadde ikke så lyst til å gå på skolen ennå flere år. Jeg forsto henne godt, men på den andre siden hadde jeg lyst til at hun skulle få oppleve det å flytte til en annen by, møte andre mennesker. Vi hadde snakket lenge om dette uten at hun hadde bestemt seg. Det var Larsen som var på bildekk i natt han nkket med hodet i retning skottet på babord side mens han dirigerte en trailer lastet med armeringsjern inn på plass.
Vi holdt rundt hverandre lenge etter at vi hadde lagt bagasjen min inn i skottet merket med ”Stores” på bildekket.
”Kommer du og besøker meg?” spurte jeg
«m-m, kanskje vinterferien?”
”ikke før?”
”kanskje, det er jo russetid, det skjer mye nesten hver helg”
”Jeg ringer deg” sier jeg Hun nikker og tar ett skritt bakover for å gå.
Jeg ser hun griner, puster tungt ”hadet!” sier hun og snur seg for å gå.
Da hun har kommet over landgangen snur hun seg mot meg igjen og løfter hånden, den faller ned igjen. Hun springer mot bilen. Jeg ser etter henne til hun har satt seg i bilen.
Jeg tar med meg bergansen oppover trappene til salongen og finner meg en plass. Jeg går på dekk for å se ned på parkeringsplassen, men bilen er borte. Nattens bok er ”sveve over vatna” av Ragnar Hovland. Det er tredje gang jeg leser den etter at jeg flyttet hjemme i fra. Stoffa sa en gang at ”Sveve over vatna” var den eneste boka utenom bibelen og pensum en student i Bergen trenger å ha i bokhylla. Jeg hadde ikke noen bibel, bare et nytestamente.
Kjøper kaffe. I kafeteriaen klirrer koppene, en evig ringelyd, tinitus til de reisende. Det lukter en blanding av kaffe, pølser, vafler baconfett og smøreoljer. slik har ferjer luktet i alle år jeg kan huske.
Ristingen i båten øker. Et tegn på at turtallet på motorene går opp og at vi forlater Mekjarvik. Jeg går på dekk igjen og henger ved rekka når vi glir ut av moloen og ut i Gandsfjorden med kurs for Boknafjorden. Jeg ser lysene fra Stavanger, og lurer på om det er siste gang jeg ser Stavanger. Båten kan gå ned, jeg kan få en takstein i skallen en kveld i Bergen. Hvem vet?
Det er det som er farlig med å reise fra et sted. Du har aldri noen garanti for at du noen gang kommer tilbake. Uansett så har du bitt en annen nettopp fordi du reiste og derfor ser annerledes på stedet du reiste ifra.
Jeg går inn igjen i salongen. Kaffen min har blitt kald. Jeg kjøper Dagbladet og leser kjapt igjennom overskrifter og ingresser, blinker ut de tingene jeg vil lese nøyere litt senere. Finner frem Hovland og leser en times tid.
Kystveien er ikke noen god båt å reise på natten med. Benkene egner seg ikke til å sove på. En smarting har designet salongen med armlener mellom hvert sete. Skal jeg sove så må det være gulvet. Jeg tar med meg sekken og finner et hjørne der det skarpe salonglyset ikke er så intenst. Der legger jeg ut et ullteppe mamma har sendt med meg til å bruke på hybelen og et stort stykke stoff som jeg ifølge henne skal trekke om sofaen min med.
Hun har ikke særlig begreper om hva en slik håndverker koster i 1992. I 1972 var det å trekke om bestefars sofa så vanlig at det var sofadoktorer på annethvert hjørne. I 1992 er det et døende yrke og prisene der etter. Jeg legger meg opp å ullteppet og tar den andre filla over meg, og over hodet, for å blokke lyset ute. Jeg tenker på Christine.
Jeg våkner av at noen spenner meg i hodet. Det var ikke noe hardt, men hardt nok til at jeg for opp i sinne. Rett ved siden av meg står en gutt på tre-fire år. Han har ansiktet fult av sjokolade og snue.
”he he he” sier bøllefrøet
”Du må ikke sparke folk!” sier jeg sint til ham
”He hehe” sier han og sparker meg i leggen. Jeg tar den lille terroristen i armen og kikker rundt i salongen for å se om opphavet hans er å se.
”Ikke plage mannen Birger” sier en dame som dermed avslørte seg selv som mor, eller noe lignende.
Jeg slipper gutten, gir ham et lite vennlig men bestemt dytt i skulderen i retning moren og legger meg igjen. Klokken, er halv tre på natten. Hva har hun gitt drittungen for å holde ham våken?
Jeg sovnet igjen, men våknet også denne gangen av at noen sparket i meg. Jeg satte blikket mitt i djevelungen og ba ham gå til moren sin. ”nei” sa han trassig ”jo!” sa jeg ”Nei!” sa han enda høyere ”Gå, ellers så hiver jeg hodet ditt ut døren der borte” sa jeg og pekte mot akterdekket.
”Wuhaaaaaaaa! MAMMA!” hyler ungen og moren kommer settende ”Birger, du skulle la mannen være i fred sa jeg.” sier hun til ungen, men blikket hun sender meg gir meg ikke grunn til å tvile på at hun legger hele skylden for episoden på meg. Hun går tilbake til strikketøyet sitt, og jeg legger meg til å sove igjen.
Denne gangen våkner jeg ikke av noen som sparket, men av ståltermosen min som går i gulvet rett ved hodet mitt. Innholdet av Bergansmeisen ligger strødd over hele min del av salongen og en fornøyd småkriminell fireåring sitter og rabler med min kulepenn i min notisbok. Moren hans sitter og strikker.
Nå er det mer enn nok for min del. Jeg tar giftplanten hardt i overarmen og sleper ham med meg bort til moren.
”Ser du hva ungen har gjort? Dersom han kommer i nærheten av meg igjen så holder jeg deg ansvarlig for hva jeg kan finne på! Jeg har jobbet tolvtimers skift i en måned og har nettopp reist ifra kjæresten min. Jeg er ikke helt tilregnelig så hold bikkja di i bånd! Du får for helvete ta hensyn til andre folk når du er ute og reiser!” Det siste skrek jeg.
En fra mannskapet komer for å høre hva som skjer, men jeg snur bare ryggen til, pakker sakene mine opp i sekken igjen og legger meg. De siste to timene får jeg ligge i fred.
Båten ankomer nøstekaien i rute klokken 0545, noe som betyr at jeg går fra Nøstet og ut til Strangebakken i tomme gater som bare er opplyst av gatelyktene. I Skottegaten hang de på vaier på tvers over gaten og vaiet i vinden.
Da jeg var liten var det sånne gatelykter i gaten hjemme. Nå var de erstattet av høye stolper i lakkert stål. Jeg husker at jeg likte å sitte ved vinduet på stormfulle høstkvelder å se hvordan lysstrålen feide over gaten. Frem og tilbake, opp og ned.
Strangebakken 10 ser ut slik som jeg forlot den. Stor, grå, på grensen til forfallen. Jeg går inn den røde døren, opp trappen bak på baksiden og låser meg inn på hybelen.
Det luktet innestengt og muggent. Lukten blander seg med den stramme eimen fra sjøgressmattene jeg har på gulvet og den flyktige lukten av stekt bacon som alltid henger i kjøkkenet mitt. Jeg lager meg litt kaffe, spiser nisten min og setter på radioen.
En sang av Erik Bye rusler ut i rommet og jeg tenner i vedovnen mens jeg drar frem en liten konvolutt fra sekken min. Jo da, orienteringsmøtet på Geografi Grunnfag er ikke før i morgen. Lønna kom inn på konto i dag. Jeg lager en mental liste over nødvendige innkjøp.