Jeg ringer hjem. Jeg ringer fra telefonkiosken på utenfor kunstnernes hus på klosteret.. Telefonkiosken er en av de gamle røde som arkitekt Georg Fasting tegnet i 1932. Det var Stoffa som fortalte meg hvem som hadde tegnet den og hvor gammel kiosken var. Sånn som disse helt nødvendige kontaktpunktene for en fattig student blir herjet med i løpet av et år er det nesten et under hvis de kan se like fine ut nesten 60 år etter, så jeg tviler egentlig på at det er en original fra 1930 tallet.
Jeg liker generelt telefonkiosker, men denne er plassert slik at du får trekk på beina uansett hvilken vindretning det blåser i fra. Legger du til litt bergensk regn er det ikke noe behagelig å stå her over lengre tid. Plasseringen og design er antageligvis valgt en gang telefonlinjer var et knapphetsgode staten forsøkte å fordele til flest mulig. Her skulle det gjøres så ubehagelig som mulig å oppholde seg i lengre tid.
Mamma tar telefonen hjemme. Og vi snakker litt om løst og fast. Det er rart at jeg tenker på huset der foreldrene mine bor som – hjemme- ennå. Etter alle solemerker har jeg bodd der for siste gang i livet. Huset jeg vokste opp i med hagen der jeg sparket fotball og gikk lei av det for livet, skal aldri lenger være hjemmet mitt.
Når jeg nå plukker de små gule og smakfulle plommene fra treet som står på grensen mot naboen så er det ikke lenger mine plommer. Mine stauder med Melissa officinalis, Valeriana officinalis, og min mange år gamle Vitis Vinifera er ikke lenger mine, men ubehagelig ugress i mamma sine bed siden hun ikke vet hvordan hun skal fjerne dem og i hvert fall ikke hvordan hun skal utnytte dem.
Hun klager sin nød i telefonen.
– De lukter jo godt, men de sprer seg så, så, så forferdelig!
Nordlendingen i henne kunne rosemale språket så det holdt, men femogtyve år på vestlandet sammen med en gammel speidergutt hadde lært henne å gråtone ordblomstene.
– Bare dra dem opp med rota før de frør seg.- Sier jeg
– Kan du ikke komme hjem en helg å luke sjøl? Når var det du skulle ha eksamen foresten? Spør hun
– Ikke før om halvannen måned. Det er lenge til, men før det så skal jeg flytte. Jeg kunne ikke bo lenger hos han idioten.- Svarer jeg.
– Flytte? Hvor lenge har du vist dette?
– En ukes tid, ikke mer. Jon og meg driver å pusser opp litt, og så må jeg en tur på Fretex å finne noe møbler. Plassen er umøblert.-
-Hva er det du trenger?
-Jeg trenger en madrass eller seng, en sofa og noen stoler, et bord, og så må jeg ha meg en komfyr og et kjøleskap.
-Vi kunne jo kommet opp til deg en helg og tatt med den gamle sovesofaen som står i kjelleren, Dessuten så står det gamle kjøleskapet vårt på loftet og du har jo det gamle salongbordet som du har tatt i bruk i mørkerommet ditt. Det kan jo slipes ned og oljes.
Hun hadde masse gode ideer om møbler som stod her og der og som de aldri hadde somlet seg til å kaste. De var for fine til å kaste mente de. To ganger hadde de fått Fretex til å komme for å hente avlagte møbler og hver gang hadde sjåførene i milde ordelag fortalt at selv Fretex krevde en minimumsstandard på de tingene de skulle ta inn for å selge videre. Med andre ord: Kast søppelet ditt selv. Dette ble alltid mottatt med hoderystende oppgitthet. Når møblene var gode nok til å bli brukt av dem selv så burde de vel være gode nok for noen som ikke hadde det like godt?
Nå var det den bortkomne sønn som trengte møbler og de så en gylden anledning til å bli kvitt noe av skrotet i kjelleren. Vi avtalte at jeg skulle ringe kvelden etterpå slik at vi kunne snakke mer om hva jeg trengte og hvordan det kunne fraktes opp til Bergen.
”Hvordan går lesingen?”
”Det er tungt, og mye å lese. Flere tusen sider”
”Du har jo alltid vært så glad og flink i å lese. Dette må vel være midt i blinken for deg?”
”Jo da, men det hjelper ikke å være glad i å lese. Jeg skal jo prøve å forstå det jeg leser også.”
”Er det mye fremmedord å sånt? ”
”Nei, det er mer at det er så komplisert, og universitetet snur alt på hodet. Det jeg lærte på Kongsgaard blir hele tiden plukket fra hverandre her.”
”Kan de gjøre det? Er det skolebøkene på Kongsgaard som var for gamle? Du betalte jo i dyre dommer for dem også!”
Jeg forsøker å forklare henne at kunnskap ikke er et entydig begrep. Kunnskap preges av måten vi finner frem til den på, og farges av holdningene og bakgrunnen til forskeren og deretter av formidleren. Hun skjønner det ikke. For henne deles bøker inn i fag og fiksjon. Fagbøker forvalter sannhet og kunnskap. Fiksjonen er underholdning.
Jeg forsøker å fortelle om Karl Popper som jeg nettopp har hatt forelesning om og lest om, men hun skifter raskt over til siste nytt om Karl, nabogutten hjemme. Telekortet mitt går mot slutten og vi må avslutte samtalen.
Jeg rusler ned Strangebakken igjen, inn i kjelleren på nr. 10 og opp trappen innerst i kjelleren. For tredje gang i dag skaller jeg hodet i trappa over når jeg tar det siste trinnet. Disse trappene er bygd for små eller konstant dukknakkede mennesker, ikke for meg.
Det kombinerte stue og soverommet er ferdigmalt, jeg har vært på Kim’en ved bystasjonen og kjøpt meg noen sjøgressmatter som dekker hele gulvet. De isolerer litt mot kulden fra gulvet og de lukter så sterkt at de overdøver den innestengte mugglukta som ellers hadde vært mest fremtredende. På sikt bør jeg finne meg et teppe eller noe å legge oppå for stubbene på sjøgresset er ganske ubehagelig å trø på. Jeg har midlertidig møblert med en Europall jeg stjal på nøstekaien og bar opp hit en sen natt. Den har blitt bord To ølkasser tjener som stoler. Jeg har en leselampe og en stråleovn, en madrass, en kaffetrakter og to gode bøker.
Akkurat nå trenger jeg ikke mer.