Dette er en slags repost. I perioden 2003-2005 skrev jeg en haug med slike "grønsj". Mange har jeg postet her på panurgus, men noen har fristet en utrygg tilværelse på ulike minnepinner her og der. JEg forsøker nå fremover å finne dem igjen, renskrive dem og poste dem.
Grønsj 1991 – Penguin lust
Ting går smått om senn i orden.
Jeg har fått kuttet båndene til min forrige husvert. Jeg har fått klasket litt maling på veggene og jeg har fått ordnet med litt møbler og saker som kommer opp til meg en av de nærmeste helgene. Jeg ser også frem til å få kjøpt meg en liten hybelkomfyr. Selv om det går an å lage mye godt av brødmat så er lysten på stekt bacon, pølser og stekt sei ganske sterk etter hvert.
Bak vedovnen i hjørnet er en stor hvit murvegg. Jeg har lyst til å få gjort noe med den. Store hvite flater er ikke helt min stil, og det er ikke så kult å henge plakater over en lekk vedovn. Jeg finner ut at jeg må få laget meg en mosaikk, tegning, et eller annet sprøtt, noe som kan bryte preget av elde og slett vedlikehold.
Jeg vet at Jon er en rev med tusjpennen. Han dekorerte blant annet den gamle Fiestaen min ved en anledning. En dekor som fikk meg ut av en lei knipe med biltilsynet en gang jeg ble stoppet i teknisk kontroll på Vikeså. Mannen fra biltilsynet var mer interessert i å studere og diskutere dekoren på bildøra enn å sjekke for eksempel vindusviskere og mønsterdybde. Godt var det. Jeg slapp med skrekken, men fikk en mekaniker jeg kjente ad omveier til å fikse opp de manglene jeg viste om. Jo da, Jon ville sikkert dekorere veggen min dersom jeg spanderte øl.
Noen dager senere sitter vi på hver vår ølkasse og stirrer på den tomme veggen.
«Det er mye vegg” sier Jon
– m m- sier jeg
– hva hadde du tenkt deg? spør han og tar en slurk av Hansas ”1991”
– Vet ikke.. Nakne damer? Nei, jeg har ikke peiling. Noe tegneserie, men ikke Donald om du skjønner, eller kanskje en svær grafitti-piece.
– Bloom county – sa Jon
– opplagt- sa jeg.
Vi bruker noen timer på å bla igjennom tegneseriehefter. Vi finner begge 
gode forslag, men noen er for detaljerte, noe egner seg ikke i vinkel i hjørnet. Til slutt faller jeg ned på en rute fra den gang Bill The cat ble ”født på ny” og fikk Binkley de andre til å vende pingvinen Opus ryggen. Anklagen var ”penguin lust”
Motivet var ikke tatt helt ut av luften. Det var ikke få av mine ferjekollegaer og fjernere familiemedlemmer som hadde anklaget meg for klasseflukt. Riktignok uten å ta akkurat dette ordet i bruk, men meningen var ikke til å ta feil av. Jeg måtte ikke tro jeg var bedre enn de andre fordi om jeg var blitt student.
Jeg syntes parallellen til den utstøtte pingvinen Opus var strålende.
Jon begynner med å tegne hele motivet opp grovt med en blyant. I mellomtiden stikker jeg ned på Beyer og handler meg noen sprittusjer av svart farge. På veien hjem handler jeg mer øl og noe yum-yum, eller femfemti som vi kaller dem etter prisen på ”mekka”.
Jon tegner og jeg ser på, jeg fikser en skål med yum-yum og vi drikker øl. Det begynner å bli mørkt. Hybelen begynner å bli kald.
Så lenge Jon driver å tegner på veggen over vedovnen er det ikke aktuelt å fyre heller. Til slutt er begge så kalde at tegningen må vente. Noe må gjøres.
– Vi trenger noe ved.- sier jeg
– Har du noe vi kan brenne da? spør Jon
– nix, men jeg mener at det lå noe knuste paller og noe dritt nede på nøstekaien. Gidder du å være med en tur å se eller vil du tegne mer?
– Det er nok tegning for i dag. Jeg fryser sånn at jeg ikke merker at vi snart har drukket hver vår sixpack.
Det var sant. Vi burde kjenne effekten av ølet nå, men begge var i uforskammet fin form konsumet tatt i betraktning. Nå var ikke en sixpack noen ukontrollerbar mengde for unge friske menn, men en liten silkebørst burde vi ha merket. Jeg trer på meg army-jakken og den store sekken. Vi går Strangebakken til endes og ut på Nøstekaien.
Det går en passasje mellom to bygg og ut på en smal kai. Den later ikke til å være mye i bruk. Jeg har i hvert fall ikke sett noe aktivitet der de gangene jeg har gått forbi. Med Laksevåg på motsatt side av Puddefjorden og to store betongbygg på hver side så er dette et øde sted. Rundt om kring på kaien ligger treverk fra ihjelkjørte paller og annet skrot. Vi går i gang med å stappe mest mulig brennbar masse opp i sekken min. De større stykkene setter vi opp mot en murvegg og sparker i mindre stykker. Som gutter flest begynner vi å konkurrere om hvem som klarere å sparke i stykker tjukkest planker – the karate-kid way- .
Vi er så opptatt med vårt at vi ikke oppdager mannen som kommer rundt hjørnet før han har snudd og er på vei bort igjen. Jeg aner ikke hva han trodde det var vi holdt på med men han fant det nok tryggest å holde seg på avstand. Han går i hvert fall fort derifra. Sekken er full og vi hiver den på ryggen min i felleskap. På vei ut fra kaien ser jeg en trailer som kommer bortover nøstegaten. Jeg drar kjensel på sjåføren og hilser diskret. Han nikker tilbake. Jon ser rart på meg, men jeg sier ingenting.
Oppe i hybelen fyrer jeg i ovnen og vi tar en øl til. Det er for mørkt til å drive med noe videre veggdekorering og Jon bestemmer seg for å ta kvelden. Så snart han er gått finner jeg frem min hemmelige kontantbeholdning fra en konvolutt inne i kjøkkenskapet, hiver på meg jakken og stikker ut i mørket. Nede på Nøstet står traileren. Den er parkert sånn at den kan se utover fjorden. Jeg vinker til sjåføren og klatrer inn på passasjersiden.
”Hei, lenge siden” sier jeg
”Ja, det må vel være et års tid siden. Ute på livet i Bergen? ”
”Jeg bor her oppe nå. Flyttet opp for to måneder siden. Hvordan er butikken?
«Sjåføren drar litt på det. Han kikker usikkert ut på fjorden og på klokken. Jeg forstår at han venter på en båt.
”Butikken går greit” sier han til slutt ”men jeg prøver å ta det litt roligere. Selger bare til folk jeg vet hvem er og bare i store kvanta. Det er for risky med for mange folk og for mange transaksjoner”
Han lager hermetegn i luften rund ordet transaksjoner.
”Ja vel,..” sier jeg
”Bare store kvanta altså. Ingen kjangs for en fattig student å skaffe seg litt?”
Han drar på det igjen og lager grimaser med munnvikene.
”nja, hvis du klarer deg med en tiliter så skal jeg skaffe det”
”Ti jævla liter? Hva pokker skal jeg med så mye sprit. Er det slutt på orginalvarene? Går det bare i kanner nå eller?”
Jeg rister på hodet
”jepp, nå går det bare i kanner. Ingen importerer orginalvarer lengre. For mye klatt og for lite å tjene” svarer han
– Ja ja, Da må jeg få noen andre med meg å dele. Jeg har faen ikke bruk for ti liter. Når må du ha beskjed?
Han blunker til meg.
– Du finner sikkert noen som er interessert. Det er 2 store for ti liter, og jeg må ha beskjed i kveld eller om fire uker. Du ser bilen stå her nede samme tid da.
Jeg sukker.
– OK, jeg tar en tiliter. Har du den med neste gang?
Han blunker igjen.
– Dersom tollvesenet holder seg unna og Gud vil. Vi snakkes.
Jeg klatrer ned av bilen og rusler hjemover. Når jeg har kommet meg noen skritt bortover roper han meg tilbake.
– Her! sier han og rekker meg en flaske fra vinduet.
– Vareprøve. Forsiktig, det er sterkeste sort. Prima spansk vare. Du bør tynne den til halvparten før den kan drikkes rein-.
Flasken holder en liter og er fylt til toppen. Jeg takker og rusler hjem. Hjemme koker jeg vann og lager meg en god kopp te.
Jeg skrur av korken på vareprøven og slumper litt oppi koppen Det lukter ikke så mye, så jeg stikker ansiktet over koppen og trekker dampen godt inn i nesen. Jeg svimler og må sette koppen fra meg med et dunk. Dette var sterke saker. Han bløffet ikke når han sa sterkeste sort. Og jeg har nettopp bestilt ti liter av dette stoffet. Jeg håper bare at Jon er med på å ta imot noe, ellers blir jeg aldri kvitt det.
Jeg legger meg på madrassen og tenker på at jeg kan lage meg en liten huslikør eller en liten krydderdram, Jon kan tegne en etikett – penguin Lust krydderbitter-. Det må da finnes pors på fjellene rundt her tenker jeg før jeg sovner.
Whiskey River take my mind,
Don’t let her mem’ry torture me.
Whiskey River don’t run dry,
You’re all I’ve got, take care of me.