En Onsdag da jeg kom hjem fra en tur på Jazzklubben hang en av husvertens sedvanlige Post-it lapper på døra mi. ”Ring Synne! Det er viktig!” Synne var en venninne fra kongsgaard. Hun var lynsmart, belest og bereist. Hun skrev de flotteste brev og hadde ved skolevalgene debattert de fleste politikerne i senk. En ung og uerfaren venstremann kom rett og slett på gråten når Synne kjørte ham fast i hans egen usosiale sosialiberalisme.
Jeg digget Synne, og jeg tror hun likte meg. Det hele var merkelig nok på et veldig platonisk plan. Vi hadde egentlig aldri vært fysisk tiltrukket av hverandre, men trivdes forferdelig godt i hverandres selskap. Forholdet vårt hadde selvfølgelig en utfordring i at verken min kjæreste eller hennes helt så for seg at vennskapet vårt var så platonisk som vi ville ha det til og vi hadde derfor tatt konsekvensen av det og dempet kontakten litt. Hun skrev likevel fremdeles brev til meg og jeg til henne. Brevene hennes var skrevet på ark revet ut av en stilebok. Hun rev aldri langs perforeringen men brukte den som brettekant når hun stappet arkene i konvolutten. Brevene besto av fragmenter, løse ord og avsnitt uten synlig sammenheng, men som likevel ga meg en forståelse av hvordan livet hennes var på og rundt kongsgaard. Noen avsnitt var skrevet i skoletimer, noen i friminutter og noen sent på natt bak en låst dør på jenterommet. Her og der var det skrevet sangtekster eller deler av dikt. i margene var det små drodler.
Flere netter hadde jeg våknet av småstein på ruten. Jeg hadde madrass og sengetøy klart i skapet til slike netter. Som regel hadde jeg noen øl i kjøleskapet også.
Da jeg flyttet til Bergen hadde vi alliert oss med Asgeir som hadde overtatt madrass og sengetøy. Jeg lurte på hva det var som var så viktig. Det var for seint å ringe nå, men jeg satte klokka på ringing 0700 slik at jeg ville rekke henne før hun gikk på skolen.
Ånden er villig meg kjødet skrøpelig når klokka ringer. Det sukkes og stønnes og mine ulike personligheter krangler om hvem som er trøttest. Jeg får på meg noen klær og finner frem telekortet. I telefonkioskene ved Grieghallen får jeg slått nummeret mens jeg hutrer og fryser. Bergen er kald i dag. Det svarer i andre enden.
-Synne..
-Hey, det er meg
-Hei! Så fint av deg å ringe. Har du rett og slett stått opp for å ringe meg? Synne var forferdelig klar over at en av studentlivets gleder er muligheten til å ikke å stå opp kl 0700. Dette var noe av det hun gledet seg mest til.
-Ja, jeg fikk en lapp hvor det sto at jeg skulle ringe deg, og at det var viktig. Hva er det som står på?
-Jeg kommer på besøk til helgen!
-kuult! Til Bergen? Hvor skal du bo?
-Jeg hadde jo håpet at du hadde en madrass til meg…
-øh.. Ja jøss, selvfølgelig har jeg en madrass til deg! Jeg løy så det rant av meg. Jeg hadde ikke noen madrass, men jeg regnet med at det lot seg skaffe i løpet av torsdag-fredag.
-kjempe’ da kommer jeg med ”kystveien” fredag morgen..
-Gleder meg til du kommer sa jeg. Jeg henter deg på kaien.
Fredag morgen på nøstekaien. Klokken er snart 0600 og jeg ser ”Kystveien” komme sigende inn. Baugporten åpner seg og mellom de trøtte folkene ser jeg et menneske som hopper opp og ned mens hun vifter hodet fra side til side. Det ser ganske sykt ut, men jeg kjenner jeg blir varm og glad inni meg. Det er ikke mange som får meg glad på denne tiden av døgnet. Jeg spør om turen gikk bra og Synne forteller om nattens opplevelser. Marinegaster, alenemødre med overtrøtte drittunger og kafeteriakaffen fra helvete.
”Alt som vanlig altså?” Sier jeg og hun ler den mørke, råe latteren sin. Hun vil sove noen timer før vi tar en runde i Bergen og vi låser oss inn på hybelen min samtidig som bønnestunden i etasjen under går mot slutten. Synne holder på å le seg i hjel når hun hører det. Jeg viser henne madrassen jeg har handlet inn hos ”Kimmen” på bystasjonen og hun slenger ut soveposen sin, kler av seg alle klærne og kryper nedi. Jeg sitter litt forvirret på sovesofaen min og hun smiler lurt til meg. ”Lenge siå du har sitt så møye hud ellår?” Jeg nikker og prøver å smile lurt tilbake. Det var ikke vellykket. ”Det va ikkje meiningå å fyra deg opp, eg gadd bare ikkje å styra me pyamas å sånn akkurat nå. Eg e steintrøtte. E eg tilgitt?” Jeg nikker, smiler og kryper under dyna, men det er enkelte ting som ikke forsvinner fra netthinna så lett. Vi våkner i tolvtiden.
Synne passer på å kle seg mens jeg er på dass. Jeg får en god klem og vi rusler opp på Sydnes for å fange frokost. Synne kikker inn i glassmonteren. ”E di heilt på tur her i Bergen? Brunost på vaflene?!” Jeg ler og damen bak disken som først så litt fornærmet ut begynner også å le. Vi går for skillingsboller og kaffe. Vi sitter lenge og prater. Jeg blir oppdatert på det siste sladderet fra byen og Kongsgaard. Jeg får høre rektor Ole K. Ihle sine språkblomster og om vår venn Asgeir sine damehistorier som tilsynelatende ingen ende vil ta. Kaffekopp på kaffekopp går ned og etter noen timer sitter vi og skjelver i koffeinrus. Det er på tide å gi henne en omvisning på Sydnes.
Vi går stille rundt i gangene og jeg viser henne lesesalene, pauserommene og auditoriene. Hun spør om hvem som helst kan sette seg ned og lese.
”Jeg antar det” sier jeg ”Jeg har aldri blitt avkrevd hverken studentbevis eller noen ting.”
”Kan jeg lese på historieprøven min her? I morgen?”
”Tja, selvfølgelig kan du det. Jeg kan slå følge. Det blir første gang jeg er på lesesalen en lørdag, men la gå..”
Det var tid for å gå på polet. Jeg valgte meg ut polet i walkendorfsgate selv om polet i nygårdsgaten var mye nærmere. Grunnen var at jeg ville at Synne skulle se tinghuset. Hun hadde interesse for det meste innen kunst og kultur og jeg regnet med at hun vill like den monumentale bygningen. Sjelden har jeg hatt mer rett. Hun ble stående utenfor konditoriet mens øynene sugde inn hver detalj.
”Fy faen, dette e rein fascisme. mursteinsfascisme! Se på di steinmennene, bare SE på di! Du bare vente at di ska bygga et skafott i bånn av trappene. Det e flott på ein motbydelige måte. nei, forresten det e bare flott.”
Damen på polet stirret ekstra hardt på Synne når jeg handlet inn vin til kvelden, men hun sa ingenting. Jeg fikk bare md meg et drepende blikk når jeg betalte. Fangsten var to flasker Hvitvin og en halv Lord Calvert. Vi slengte innom butikken rett overfor meg og handlet noen øl og noe digg. Etter å ha tatt kverken på noen øl og hele Lorden gikk vi mot Nygårdsparken og ned til Møhlenpris. Jon bodde i Konsul Børs gate og vi hadde planer om å lure ham med på hulen. Vi tok med vinen.
Jon var sjelden vanskelig å be med på hulen. Hvordan vi skulle få inn Synne var et annet problem. Det var ikke til å komme forbi at hun så vidt hadde fylt 17. Vi drakk vin mens vi tenkte på problemet. Løsningen ble det gjenglemte bankkortet til Jon sin kjæreste. Hun og Synne var slettes ikke ulike i ansiktet. Synne var en halvmeter kortere og litt kraftigere, men det synes jo ikke på bilder.
Det var overhodet ikke noe problem å komme inn på hulen. Vaktene kikket ikke engang to ganger på beviset. Det var verre at de spurte etter studentbevis for å slippe henne inn, men de kjøpte forklaringen om at kunstskolen i Stavanger, der Synne plutselig var student, ikke delte ut studiebevis siden de ikke var godkjent av lånekassen.
DJ’en spilte Nirvana når vi kom nedover mot øvre bar. Synne var ekstatisk. ”Dår en nesten ingen så spele Nirvana i Stavanger ennå!”
Litt senere spilte de ”should I stay or should I go” med Clash. Synne helte på en øl til og gikk bort til buret der DJ’en satt. De pratet litt sammen og jeg så at hun ble invitert inn bak gitteret. En stund etter kom hun gledestrålende ut med en plate under armen. Det var Pearl Jams ”ten”, hun hadde fått den av Dj’en som hadde to. Hun må ha sjarmert ham grundig for resten av kvelden besto av Pixies, Doors, Nirvana og Violent Femmes.
Kvelden gikk mot slutten. Vi hadde begge fått mer en nok å drikke og ruslet mot hybelen min gjennom Nygårdssparken. Inne på hybelen satte jeg på plata hun hadde fått på Hulen og jeg sovnet mens Eddie Vedder sang ”alive”
«Oh, she walks slowly, across a young man’s room
She said I’m ready…for you I can’t remember anything to this very day ‘cept the look, the look… Oh, you know where, now I can’t see, I just stare…
I, I’m still alive Hey i, but, I’m still alive Hey i, boy, I’m still alive Hey i, i, i, I’m still alive,
yeah»