De siste dagene har det gått en sånn meme greie igjen. I den forbindelse har det slått meg hvor forandret internettet har blitt siden 1995. Det har gått ti år++ siden www kom, men før den tid fantes det en del andre måter å komunisere på nettet bl.a MUD’s og news (begge deler eksisterer i beste velgående ennå, men jeg går ikke innpå dette nå, det er ikke viktig) Senere kom MSN og ICQ og deslike.
Det som hele veien har vært felles er at «man er hva man skriver» Kort sagt: På nettet er det det jeg skriver som sier noe om hvem jeg er. Folk kjenner meg igjennom tastaturet mitt rett og slett.
Jeg er gammeldags på den måten at jeg lar deg være den du skriver. Du har skapt din egen personlighet, og jeg tror på den og påstår at jeg kjenner deg. Dem som skriver oftere kjenner jeg bedre enn dem som skriver sjeldnere, men jeg kjenner dere som dem dere er i deres egne blogger, det er utifra det jeg avgjør om jeg liker dere eller ikke, men jeg har både her og i RL vanskelig for å mislike mennesker.
Den siste meme-greie går blant annet ut på at du skal si noe om en person som legger en kommentar i blogen din. De kommentarene jeg har fått begynner stort sett med : «Jeg kjenner deg ikke, men…»
Dette er ikke helt sant. Når dere sier at dere ikke kjenner meg så er det vel personen over tastaturet dere ikke kjenner. Sant?
Hvis jeg sier at den personen ikke alltid er like viktig, Hva sier du?
Dere kjenner meg ikke, dere kjenner stilen og skrivemåten min, men dere vet også om familien min og følelsene mine rundt den. Dere vet til en viss grad hvordan jeg håndterer kriser og dere vet litt om interesser, musikksmak og hva som får meg til å mimre. pluss en del andre detaljer. Dere kjenner pjotr. Dere kjenner en del gode og en del dårlige sider hos ham.
Dette tenkte jeg på i dag…
Hei venner!
1. Reply to this post because I would like to say a couple words about you.
2. I will also tell you what song(s) remind me of you when I hear it.
3. I will also tell you what celebrity/public person you remind me of, either personality-wise or looks-wise.
4. I will also give ONE WORD that I associate with you when I think of you.
dette ville jeg kommentere, men da jeg var på fjerde avsnitt kom jeg frem til at jeg kanskje heller skal poste et uavhengig ‘svar’ på noen av spørsmålene du stiller. 😉 og ja, fortell meg om meg.
Å ha relasjoner til andre mennesker går vel stadig ut på å skape fortellinger om dem. Men nettfortellinger er og blir selvskapte bilder, mer manipulert og monofiltrert enn et helhetlig inntrykk. Samtidig som tekstlig kommunikasjon kan gå dypt, så blir den på et vis på overflaten likevel. Man kjenner ikke en person før man har møtt dem. Selv ikke da alltid.
svadapsykosilje
Her er vi inne ei en evig diskusjon. Hvem skaper forestillingen, er det leseren eller forfatteren? En blogg er veldig spesiell fordi den er en utlevering av en konstruert personlighet. Jeg er mer personlig med enkelte ting i bloggen en jeg ville vært i RL, men andre sider ved forfatteren (altså meg) undertrykker jeg bevist. Enten fordi jeg mener det vil gi et dårlig inntrykk eller fordi jeg mener det ikke er viktig.
Og som du selv sier: Ikke engang i RL kan du være sikker på at du virkelig kjenner dem du tror du kjenner. OG et flyktig møte på en cafe er ihvertfall ikke noe godt grunnlag. Da er mange måneders bloggeposter et mye bedre grunnlag.
Re: karinadixit
Hun er en båt uten anker
Hun har hue fullt av tanker
og et hjerte som banker–
så fint å få den i hodet nå. mitt ego og jeg har knapt plass på en enkelt stol lenger. 🙂
1. Jeg liker den til tider barokke språkføringen din. Du er en typesk akademiker (på den gode måten) men lar deg likevel fasinere av livets små krumspring og hendelser uten å analysere dem for mye. Diktene dine kan få meg til å gråte, både fordi de er vakre men også fordi jeg legger så mye inn i ordene dine. Jeg tror vi ville hatt noen gode politiske diskusjoner…
2. Tom Waits – Tango ’til They’re Sore (vet ikke hvorfor)
3. Det er noe Monroe-aktig over deg, men samtidig så virker du så mye sterkere.. Vanskelig
4: Litteratur
glasgowpoetry
1. Jeg liker den til tider barokke språkføringen din. Du er en typesk akademiker (på den gode måten) men lar deg likevel fasinere av livets små krumspring og hendelser uten å analysere dem for mye. Diktene dine kan få meg til å gråte, både fordi de er vakre men også fordi jeg legger så mye inn i ordene dine. Jeg tror vi ville hatt noen gode politiske diskusjoner…
2. Tom Waits – Tango ’til They’re Sore (vet ikke hvorfor)
3. Det er noe Monroe-aktig over deg, men samtidig så virker du så mye sterkere.. Vanskelig
4: Litteratur
karinadixit
1. Du fasinerer meg fordi du er så sammensatt. Så trygg og så stressa på samme tid. Du har et kynisk-romantisk syn på livet som jeg kjenner meg selv igjen i. Du har evnen til å glede deg over små ting men våger likevel å drømme om de større. Du er en av de beste tegnerne jeg vet om akkurat nå og jeg digger det du lager. Jeg tror at jeg i RL ville synes du var kul.
2. «hun er fri» – Raga rockers
3. vanskelig, noen navn renner meg i hu, men ingen passer helt. Tror du ville blitt en god Lisa Simpson
4.Katter
å, dette var vakkert å høre. Jeg føler meg ikke akkurat
som akademiker her jeg sitter og printer ut middelmådige makkverk.
Marilyn, faktisk! Må innrømme at jeg har hørt den før. Må være det
volumniøse håret:)
Jeg må kjøpe waitstango.
takk for finefine ord.
Tror vi er enige. Men generelt for tekst er jo at den ikke eksisterer før den blir lest, så å si, så da er den jo bare grunnlaget for den fortelling som leser selv skaper. Men så klart ligger det mer føringer i en nettfortelling som en blogg, fra forfatterens side, ifht et rent skjønnlitterært produkt. Men fortellinger er de alle sammen.