Det er på tide å kutte de allerede tynnslitte båndene til Hans Holmboes gate. Jeg avtaler et møte med min gamle husvert for å overlevere nøkler og få tilbake depositum. I dagene etter på intensiverer jeg ryggsekktrafikken mellom mine to hybler. Tre turer pr kveld med Bergansen. Det er utrolig at jeg har så mye saker. Jeg må ha kjøpt store mengder med bøker og klær siden jeg flyttet. Den ene kvelden låser jeg meg inn på rommet mitt i Hans Holmboes og finner en av rødvinsflaskene mine i knas midt på gulvet.
Det lyseblå flossteppet har fått en stor rødvinsflekk. Jeg stikker over til den minimale kolonialen på hjørnet over gaten og kjøper en boks med Jozo bordsalt som jeg tømmer over. Saltet tar noe av fargen, men det er fremdeles en stor flekk igjen.
Hvordan flasken havnet der er et mysterium. De flaskene jeg ikke hadde fått flyttet lå inne i det ene skapet, og døren var igjen. Nå var døra åpen. Og halvannen meter derifra lå flekken. Det hele var veldig mystisk. Jeg hadde mine mistanker, men bestemte meg for ikke nevne noe om flekken.
Dagen jeg skal avlevere nøkler og få utbetalt depositum ringer jeg på hos Husverten. Vi hadde avtalt å møtes kl 1000. Ingen åpner døra. Jeg prøver igjen en halvtime senere. Fremdeles ikke noe svar. Jeg ringer sentralbordet på Bergen kommune der han jobber og spør etter ham. ”Et øyeblikk” sier damen på sentralbordet Det ringer
– Maisland!
– Hei, Det er meg. Vi hadde en avtale i dag.
– Har jeg ikke sagt at dere aldri må ringe meg på jobb!
– Jo da, men vi hadde en avtale i dag, og jeg reiser i ettermiddag så det hadde vært fint å få ut depositumet mitt.
Dette var løgn, jeg skulle ikke reise noen steder, men jeg hadde mistenkt ham fra å ville vri seg unna utbetalingen i det lengste, og ville derfor ha avsluttet alt i dag.
– Jeg har snart lunsj, vi får stikke ned i Svarebanken VEST da.
– Da møter jeg deg utenfor Sparebanken Vest kl 1130
– Jada, vi treffes der.
Kl 1130 står jeg utenfor sparebanken vest. Det er ikke overraskende at jeg står der alene. På forhånd hadde jeg sjekket telefonkatalogen og funnet ut hvor bygget der avdelingen hans lå. Jeg venter til kl 1200, så går jeg opp dit og spør etter ham i skranken. Han kommer ut fra kontoret sitt, ganske rød i toppen.
-Jeg liker ikke at leieboerne mine e oppsøker meg på jobb!
-Jeg forventer at seriøse utleiere holder avtalene sine
Han brummer noe jeg ikke får med meg, men han tar nå med seg jakken sin og blir med meg ned til sparebanken VEST. På veien ned trappene kommer bekreftelsen på det jeg hadde mistenkt hele tiden.
– Jeg må forresten trekke en tusenlapp fra depositumet ditt
– Hvorfor det?
– Du har fått en stor rødvinsflekk på det blå teppet
– Hvordan vet du at det er en flekk der og hvordan vet du at det er rødvin?
Han blir stille et øyeblikk og skjønner at han nettopp har tabbet seg ut.
– Jeg vil i hvert fall ha fem hundre for rens av teppene
– Jeg kan ta kontakt med et rengjøringsbyrå og ordne med tepperens selv
– Rødvinsflekker er ikke så lett å fjerne så det kan bli dyrt for deg
– Jeg kan også ta kontakt med Bergens Tidende og få dem til å sjekke om du har søkt bruksendring for hybelutleie
– Skal vi si 200 for teppet da? Det var noen andre flekker på teppet borte med vinduet, ser ut som kaffe.
– Greit, men jeg trekker fra en ny flaske i erstatning for den dyre bordeauxen du mistet i gulvet da du gikk igjennom sakene mine.
Han sier ikke noe mer til meg. Vi gjør i felleskap opp depositumkontoen og jeg får pengene mine. Jeg rekker ham en hundrelapp for teppet og snur ryggen til ham. Jeg er ferdig med hushai Maisland og Hans Holmboes gate for noen år. På polet i Valkendorfsgate bryter jeg en personlig grense. Jeg kjøper en rødvin til over to hundre kroner. Rødvin er best når den deles, derfor stapper jeg den i sekken og rusler opp til jentene i Solheimslien.