Mikrohelvete

Fruen var overlykkelig.
Hun hadde via jobben blitt invitert til en ekslusiv spesial-kveld på fabrikkutsalget til hacman-polaris. Der finnes også fabrikkutsalg for Høganes og Iittala på stedet. Det skulle være 30 % på alt hele kvelden. O fryd og glede tenkte hun. Huff og huff tenkte jeg og så for meg hvordan tusenlappene flakset.

Dagen hadde egentlig begynt ganske rævva. Poden var syk, og det var «min tur» til å være hjemme med ham. Vi kjører ikke sånn beinhardt annenhver gang, men akurat i går var fruen ansvarlig for en konferanse der masse viktige dresser skulle komme så det lå i kortene at det var meg som skulle være hjemme.

En ting er å være hjemme med friske barn. Da er det lego, bollebaking og masse kos. Syke barn er bare kjipt. Da er det kaptein Sabeltan på DVD hele dagen, og jeg er ærlig talt ganske lei de fire sabeltannfilmene. Terje Formoe burde gå planken! Nok om det…

Kvelden kom og jeg hadde altså en halvsyk gutt, en frue i shoppingmood og på toppen av det hele så hadde fruen invitert min lillesøster. Ikke noe galt med henne, men hun er en av få mennesker jeg vet som kan snakke på innpust. og jeg er ikke så glad i smalltalk og dill når det skal shoppes. jeg hater shopping.

Jeg burde ha blitt hjemme, alt tatt i betraktning, men fordi jeg faktisk er på jakt etter to store gryter og fordi fruen insisterer på å høre min mening om kopper og glass så måtte poden og meg være med. Han ble kledd etter alle kunstens regler og gikk frimodig og glad ut i bilen, feber til tross.

Vel fremme fikk vi et lite sjokk. den «eksklusive» invitasjonen hadde åpenbart gått til alle bedrifter på vestlandet. To minutter etter åpning sto det en 30-40 meter kø for å komme inn i butikken.
Butikken var stappfull. Securitas voktet køen på utsiden. Mitt forslag om å snu å kjøre hjem igjen falt før det var fremmet skikkelig. Køen sneglet seg fremover. Det var iskaldt, og vinden blåste all handlelyst utav meg. Poden som hadde ligget med feber hele dagen hakket tenner.

Det ble knuffet da to noen kjerringer fra Bryne eller deromkring mente seg berettiget til å gå fremmover fortere en køen. Securitas ordnet opp. Poden begynte å bli alvorlig utolmodig og fem meter før døra proklamerte han høyt og tydelig at han måtte tisse. Selvfølgelig. JEg kikket bakover, køen var nå nærmere 60 meter. Det var helt uaktuelt at jeg stilte meg bakerst igjen.

Securitas forstod situasjonen og guidet meg forbi køen slik at vi kunne komme in til dassen. Det ble surmulet fra agrar-facsistene i køen. Jeg kokte og hadde lyst til lese dem et salmevers (eller noe av Dimmu Borgir…).

Dassen lå i kafeen. Et skilt i kafeen fristet med gratis kaffe og kake. Slikt kan man like! Nedturen desto større når det viste seg å være pulverkaffe og rema-pepperkaker fra boks.

Poden gjorde seg ferdig og vi gikk inn til kaoset. Noen gråt, mange bannet. Handlevogner ble tvunget gjennom menneskemassenen med rå kraft. Her og der singlet det i glass. En stram dame skulle ha 24 gryter til et skolekjøkken. En stresset ektemann ville frem til en hylle med steikepaner, men ble nektet fordi en større og sterkere mann trodden han snek i kassakøen.

Kassakøen tok nå 50% av lokalet, og vi fant ut at dersom vi stilte oss i kø ville vi før eller senere komme forbi de hyllene som var interessante for oss. Vi sneglet oss fremover.

Vel fremme i kassen hadde jeg to paiformer fra høganes og en krukke til å lage julesild i pluss en dudnrende hodepine. Lillesøster hadde kranglet seg til en steikepanne. Fruen hadde et utrykk i ansiktet som jeg bare har sett i krigsfilmer og på innsatser i sivilforsvaret. Bister beslutsomhet, handlekraft og livskraft. Hun nøt dette i fulle drag.

Vel ute i bilen ga jeg klar beskjed om at neste år fikk hun gå alene, og at dersom hun fikk flere ekslusive tilbud så fikk hun holde dem for seg selv.

Hun ga meg en klem og sa «dette greide du jo fint…»