Oh Gjess!

Her i går kveld ropte fruen meg inn på soveromet. Jeg kom selvfølgelig farende i en fart, men fant fort ut at hun bare ville vise meg at det gikk en hvit gås og kvekket i gården. Well, kvekket og kvekket; Den skrek. Høyt. Jeg skjønte at den lyden utenfra som hadde irritert meg hele dagen rett og slett var en tamgås som lenget hjem.

Når man leter etter hjemmet til en bortkommet gås så er det ofte ikke mange kandidater. I mitt tilfelle ligger det en gård noen hundre meter oppe i gata. Denne gården har ofte barnehager på besøk og er relativt kjent i byen og siden jeg innimellom går tur der oppe viste jeg at de hadde en liten gåseflokk.

Gården har ligget der siden Arild stid, men boligfeltet jeg bor i er nytt. Så det er ikke fritt for at det rurale preget er kraftig dempet, og at gjess nå har blitt et fremmedelement. Men på Fritidsgården har de en liten flekk der de får være som gjess i andre jordbrukskommuner.

Jeg hadde ikke lyst til å få flat gås på veien eller gåsespor over bilen (det er mer enn nok med de kattesporene som kommer tilbake så snart jeg får vasket den….hrmpf!) så jeg slo opp i katalogen og fant telefonnummeret til fritidsgården. etter litt telefonsvarerlytting og nye telefonnummer kom jeg frem til et levende menneske.

«savner du en gås?» spurte alltid humoristiske meg.
«høh?» sa mannen
«Det går en gås i hagen min, og jeg regner med at den er din» sa jeg
«øøøh, det kan godt være men jeg er i/på {skurre skurre dårlig mobil skurre skurre} så jeg kan ikke få gjort noe med det. Kunne du båret den opp til oss?» Sa mannen

nå var det meg som sa «øøøh?»
og så sa jeg: «hæh? Bære gås , jeg?»

«jada, de er så tamme og helt ufarlige atte…»

Jeg var noe tvilende men etter forsikringer om at de hverken var aggressive eller ville bite meg av andre årsaker så aksepterte jeg min skjebne.

Beslutsomt iførte jeg meg Sivilforsvarets ekstra tyke regnsett og skred til verket. Først var pipp-pippen forferdelig skeptisk til denne oransje fyren som med store fangarmer forsøkte seg på lokkende gakkelyder. Etter noen runder på plenen fikk jeg likevel fatt i dyret og stapte det under armen. Irritert gakking fortalte meg at selvom fjærkreet ikke akkurat ville hakke ut øynene mine så var den ikke akkurat fornøyd heller.

Så gikk jeg da oppover gatene. I oransj regnsett med reflekser, addidasslippers og en gås under armen. Jeg har aldri vært så glad for ikke å møte noen på min vei siden jeg var dritings første gang som 18 åring og på vei hjem før midnatt.

Vel oppe på fritidsgården så slapp jeg gåsa over gjerdet til de andre. Alle gakket fornøyd og jeg gakket hjem.

Dette fortjener en bloggepost tenkte jeg.