Det er fredag og jeg er spent som en buestreng. Om noen små timer kommer kjæresten min Christine på besøk for første gang siden jeg flyttet til Bergen. Westamaranen går fra stavanger kl 1730 og jeg skal hente henne på strandkaien kl 2200.
Desverre er ikke jeg hovedmålet med besøket. Håndballaget hennes skal spille turnering i Haukelandshallen. De andre skal sove på en skole, hun skal overnatte hos meg.
Siden jeg kommer til å si opp hybelen snart så driter jeg i å informere husverten min om det kommende damebesøket, slik jeg skal gjøre etter husreglene.
Det regner ute. Det er et slikt regn som få byer utenom Bergen kan fremskaffe. Brosteinsgatene ned fra Nygårdshøyden ser ut som små elvestryk.
Jeg har skrudd opp varmen litt på hybelen. Det er blitt kjøpt inn rødvin, stearinlys og den døde blomsten i vinduskarmen er byttet med en levende. Jeg har til og med, for første gang i mitt liv, gått til innkjøp av støvfille og vaskemidler på spray.
Jeg prøver å lese en bok, men gir opp og trekker på meg full oljehyre og daffer ut i de rennende gatene. Målet er Strandkaien og jeg klarer å motstå fristelsene både fra Garage og Fekterloftet på veien ned. Nesten en time før båten skal komme står jeg under halvtaket til hurtigbåtterminalen og skuer utover vågen. Båten kommer sigende innover og jeg nynner på ”brown eyed girl” for meg selv.
Det har begynt å blåse ganske kraftig i tillegg til regnet. Jeg angrer på at jeg ikke hadde støvler, for joggeskoene mine er klissvåte og blir neppe tørre på denne siden av årsskiftet.
”Draupner” kommer til til kai og folk på bergensbesøk labber i land. Helt til slutt kommer en bråte med fnisende jenter og mellom dem ser jeg hun som jeg har savnet i mange uker og bare snakket med på telefon. Vi klemmer hverandre lenge, kysser hverandre og klemmer hverandre enda litt til. Jeg trekker inn lukten av henne og er i himmelen.
Etter hvert som bagasjen blir lempet på land av slitne matroser forsvinner den ene håndballspilleren etter den andre inn i en buss. Til slutt er det bare min kjære og en liten blond jente som står igjen. Hun ser spørrende på oss to.
”Vet du hvor Giggen bor?” spør plutselig Christine.
”Er det Gigge som gikk på Kongsgård et år over meg du mener?” spør jeg og fatter ingenting.
”Ja sikkert han” sier hun ”Han gikk i hvert fall på Kongsgaard”
Jeg fatter ennå ikke hvorfor hun spør, men begynner å ane at det har noe med blondinen ved vår side å gjøre.
”Jo da, han bor oppe i Halvkannebakken på Nordnes” sier jeg.
”Line skal overnatte hos ham” forklarer hun ”men han har ikke kommet for å hente henne…”
Giggen var kjent for å være en vims så jeg tilbyr meg galant om enn noe grettent å vise blondinen veien. Jeg laster opp meg selv med bagger fulle av idrettstøy begynner å gå. Christine sender meg unnskyldende blikk hele veien opp på Nordnes.
Blondinen plaprer i vei og jeg får bange anelser når jeg hører at hun ikke hadde ventet å bli hentet all den tid at hun ikke hadde gitt ham beskjed om at hun kom. Giggen var sammen med søsteren hennes for noen år siden. Hun hadde truffet ham igjen på Garasjen i Stavanger en gang i sommer. Da hadde han sagt til henne at hvis hun trengte en plass å overnatte i Bergen så måtte hun bare komme.
”var han edru da?” spør jeg og driter i at det høres frekt ut.
”Nei langt ifra!” skråler blondinen og legger ut om hvor drita Giggen var denne kvelden i sommer.
Jeg himler med øynene og Christine fniser.
Jeg tenker med meg selv at Giggens nåværende kjæreste neppe er overentusiastisk over at typen får blondiner på 17 på overnattingsbesøk sånn ut av det blå. Men jeg sier ingenting.
Siden det var strålende høstvær da de drog fra Stavanger har selvfølgelig ingen av dem regntøy. Begge er klissvåte før vi når Wallendal. I Halvkannebakken er det mørkt. Alarmerende mørkt. Vi ringer på men ingen lukker opp. Jeg kjenner at tålmodigheten min synker raskere enn barometeret. Jeg er våt, kald, kåt og sulten, og ser at jeg ikke får ordnet opp i noen av disse tingene på en lang stund ennå.
Jeg sier med et sukk at damene får bli med meg til min hybel til vi finner ut av sakene. Vi går innover mot sentrum igjen. Utenfor Garage kommer jeg på at det sikkert er folk her som vet hvor Giggen er. Jentene må vente på utsiden siden de ikke er 18 ennå. Jeg dasser inn på Garage. Regnet renner fra alle folder og lommer på regntøyet mitt. Det sier dass dass dass når jeg går. Humøret mitt nærmer seg nullpunktet.
Det er noen få steder i Bergen der man ikke har på Gul oljehyre. Garage er en av dem. I hvertfall i 1991. Bjørn siter ved et bord og klarer ikke å skjule et glis når jeg setter blikket mitt i ham.
”Vet du hvor Gigge er?” spør jeg og lar ham ikke få sjanse til å drite meg ut for antrekket.
”Gigge drog hjem i helga” sier han
”Hjem? stavanger-hjem?” spør jeg
”Javist! Han tok westamaranen i ettermiddag”
Frøken blondine og Giggen hadde altså passert hverandre på Sletta eller der omkring tidligere på kvelden. ”Som to skip i natten..» tenkte jeg, men smilte ikke over min egen morsomhet.
Utenfor hadde sakens realiteter gått opp for min kjære også. Hun smilte heller ikke lenger men skulte surt og vått på sin lagvenninne. Det rant av dem begge. Christine har aldri vært noen overforbruker av sminke, men hennes blonde venninne har opptil flere produkter rennende nedover. Det var ikke noe pent syn. Vi tusler opp på hybelen min for å unngå lungebetennelse og det som verre er. Blondinen sto i hvert fall i umiddelbar fare for å komme alvorlig til skade dersom hun ytret noe feil i den fysiske og mentale tilstanden som Christine og meg var i. Av en eller annen grunn lot det til at hun forstod dette. Hun sa ingenting på vei opp på høyden i hvert fall.
Jeg låser oss inn på hybelen min. Rødvinen slenger jeg inn i klesskapet. Det våte regntøyet henger jeg ut på gangen. Jeg deler ut håndklær til damene og tar med meg et tørt klesskift opp på badet. Når jeg kommer ned igjen har damene også skiftet. De sitter og skuler på hverandre og jeg gjetter at det har blitt sagt ett og annet som sikkert ikke er så bra for lagånden på morgendagens turnering. Når sovesofaen er utslått er det ikke plass til annet på hybelen. Siden det er åpenbart at vi nå er tre som skal sove her og ikke to må jeg improvisere. Overmadrassen til senga blir lagt på gulvet. Blondinen har sovepose. Christine og meg har dyner.
Jeg klarer ikke å sove. Ved siden av meg ligger hun jeg har lengtet etter i mange uker og ved siden av henne ligger en dustete blondine som ikke fatter at man må sjekke at folk er hjemme før man legger i vei på besøk til dem i en annen by.
Blondinen sover. Hun snorker høylydt. Hendene mine finner Christine under dynen. Hendene hennes finner meg. Stille stille tar vi på hverandre.
Morgenen etter er blondinen sprudlende som champagne.
”Dette er nesten sånn thelma & louise!” fniser hun. Christine er på vei til å si noe hun kommer til å angre på, men jeg får overtalt blondinen til å ta seg en tur opp på badet og dusjen. Gårsdagens make-up ligger som et modernistisk maleri i hele trynet hennes. Hun svinser opp trappene i bare undertøyet. Enten har hun ikke fått med seg at jeg bor sammen med en haug andre eller så driter hun i det. Jeg benytter anledningen til å endelig ha min kjære for meg selv. Vi ruller rundt på madrassen og lader ut flere ukers innestengte frustrasjoner.
20 minutter senere kommer frk clueless ruslende ned trappa i nytt rent blondeundertøy. På vei oppover kommer fire dypt troende muslimer nettopp ferdig med dagens andre bønn. Jeg ser kulturkollisjonen lang vei og den opphissede jabbingen deres når de har passert er ikke til å ta feil av. En av dem snur seg og ser inn på hybelen min. Han ser at det er enda en jente der og at det er redd opp til tre på gulvet. Det blir stille oppe i trappen og jeg tenker med meg selv at der røyk søndagsskolegutt-imaget mitt.