Eksamen var over. Mitt første semester som student var slutt. Det var på tide å reise hjem. Kvelden før ex-phil eksamen satt jeg på hybelen og hadde full kontroll og hele roen etter to uker med intensive studier. Jeg viste alt som trengtes om gamle filosofer og ikke fullt så gamle vitenskapsteoretikere. I timene etter eksamen lurte jeg på hva som hadde truffet meg og jeg forsto hvorfor et av tipsene jeg hadde fått fra mine mer erfarne venner hadde vært ”løs oppgaver de siste fire dagene. Kun det!” Jeg var sikker på at jeg hadde levert norgeshistoriens verste besvarelse og måtte regne med å bli kastet ut fra universitetet og antageligvis også fra byen Bergen.
Det var bare noen få dager til metodeeksamen og jeg løste oppgaver som om livet mitt var truet. Kvelden før metodeeksamen sto jeg i telefonkiosken utenfor kunstnernes hus på klosteret og hulket. Mamma forsøkte å trøste som best hun kunne i den andre enden, og da telefonkortet mitt gikk mot slutten fikk hun nummeret til kiosken og ringte meg opp igjen. Jeg la ikke på før hendene mine var numne av kulde.
Da gikk jeg ned Strangebakken og sparket i stykker to europaller på Nøstekaien som jeg tok opp til hybelen og fyrte i ovnen med. Det var godt å få ut aggresjon og frustrasjon på døde ting. Jeg la meg til å sove i trygg forvisning om at min akademikerkarriere var over før den hadde fått begynt.
Siste eksamen gikk som i en døs. Da jeg kom ut av lokalet husket jeg ikke hva oppgavene hadde vært og heller ikke hva jeg hadde skrevet. Jeg leste over min gjenpart av innleveringen men forsto ikke hva som stod der.
De av oss som fremdeles var igjen av kollokvien vår hadde avtalt å møtes på Wessel etter eksamen. Da jeg kom ned dit var det bare Eivind og Alvilde som ikke var kommet. Vi spiste biff og drakk øl.
Da jeg begynte på min tredje halvliter kjente jeg at jeg var full. ”Full etter to øl selv om jeg har spist middag” tenkte jeg” Det er ikke mulig”. Det var mulig. Jeg var halvveis ned i tredje glasset, og rommet gikk rundt for meg. Jeg begynte å bevege meg mot døren. De fire siste meterne støttet dørvakten meg og jeg takket for hjelpen med å spy ut Tuija-treet rett utenfor døren.
Jeg husker ikke hvordan jeg kom meg bort på Nordnes, men jeg kom til meg selv på gaten utenfor hybelen til stoffa. Klokken var ni på kvelden og jeg frøs. Stoffa var ikke hjemme. Jeg gikk opp til Solheimslien, men venninnene mine var heller ikke hjemme. Jon hadde reist hjem dagen før. Vel hjemme på hybelen etter å ha gått meg passelig edru i vinterkalde Bergen laget jeg kaffe og noen skiver før jeg gikk ut i vinternatten.
Utenfor ”Stundesløse” traff jeg Bamse Brakar, vaktsjefen i jazzklubben. Da han så meg lyste han opp.
”Så alle studentene har ikke reist hjem altså? Flott, kunne du tatt en vakt på stundesløse på onsdag?”
”Javist, jeg reiser ikke hjem før på Fredag. Må ha sensuren på eksamen først. Ikke sikkert jeg kommer opp etter jul hvis jeg stryker.”
Brakar så rart på meg.
”Du kan jo alltids ta den om igjen, Det finnes bedre folk en deg og meg som har strøket på en eksamen. Det er et nederlag, men du får bare bite det i deg. Nederlag er det nok av her i livet.”
Jeg svarte ikke, men vi avtalte at jeg tok vakten for ham på onsdagen. Det skulle uansett være en god konsert denne onsdagen som jeg burde få med meg. Slik økonomien så ut ved semesterslutt var det like greit at jeg ikke kunne drikke øl.
Vakten på onsdagen gikk greit. Det var lite folk i byen. Kvelden gikk stort sett med på å forklare dresskledde menn at ”Stundesløse” hadde jazzkveld. Litt julebordgjester som laget bråk, men ingen av dem gadd krangle med en sjeggete fyr som sto i døra på en jazzklubb. Vi fikk høre lange utlegninger om hvor stygg og uforståelig denne musikkformen var, men så lenge vi ikke tok diskusjonen alvorlig pleide de stort sett å gå videre for å finne et mer egnet sted å drikke seg fra vettet på.
Under den verste perioden, sånn rett før midnatt, vikk vi hjelp av en av Maximes faste vakter. De var vanligvis ganske hovne, og blandet seg stort sett ikke med oss jazzvakter, men noen av dem var hyggelige. De hilste når vi traff dem på gaten. De tok oss forbi køen de gangene vi forvillet oss i retning Maxime sent på kvelden og de snakket med oss selv når vi hadde ”frivakt”. Vi viste hvem de var og de viste hvem vi var. Det var likevel aldri noen tvil om hvem av oss som hadde muskler, kampsporttrening og makt og hvem som var for garderobevakter å regne.
Han som holdt meg med selskap denne kvelden ville ha meg til å begynne å trene på et treningsstudio han var medeier i. Først ville han ha meg til å begynne med kampsport. Karate eller kickboksing, men det har aldri helt vært min greie. Vi avtalte likevel at jeg skulle komme innom en dag etter nyttår for en prøvetime. Jeg kunne jo komme og løfte litt jern innimellom i hver fall mente han. ”litt trening har aldri skadet noen!”.
Fredag morgen sprang jeg spent opp til studentkontoret. Jeg banet meg vei gjennom folkene og fant kandidatnummeret mitt. Innimellom alle tallene stod en og annen ”imm”, men utefor mitt nummer sto det 3.4. Jeg hadde bestått ex-phil.
Jeg småsprang ned på torgalmenningen og kjøpte meg et telekort. ”jeg sto!” ropte jeg i telefonen. ”jeg sto” Jeg sprang bort til Strangebakken og tok med meg sekken og to bagger. Nede på Strandkaien kjøpte jeg aviser og sjokolade før jeg gikk ombord på flaggruten. Jeg traff noen kjente og satt meg fremme ved panoramavinduene sammen med dem.
Været var ikke det beste, men jeg regnet meg selv for å være ganske sjøsterk. Vi passerte Flesland og sjøen begynte å bli urolig. Jeg leste aviser og spiste sjokolade. En liten stund etter Flesland kjente jeg en følelse jeg ikke hadde kjent på mange mange år. Jeg var rett og slett sjøsjuk. Jeg tenkte etter og husket at jeg ikke hadde hatt noe matlyst på morgenen før jeg skulle opp på studentkontoret, og at jeg ikke hadde spist noe etterpå i ren glede over å ha bestått. Sjokolade og kaffe på tom mage, for så å sette seg på en katamaran i dårlig vær var nok en ganske ufornuftig strategi. Da vi passerte Sletta vrengte jeg innvollene mine for et sjokkert publikum. Jeg brukte en grå papirdunk i stål til formålet og det beskjedne men kroppsvarme mageinnholdet mitt blandet seg med mandarinskall og epleskrotter for å lage en lukt som fort fikk de andre til å se seg om etter egne bøtter.
Da vi kom til Haugesund benyttet jeg anledningen til å gå på dekk. Jeg sto der til vi kom til Koppervik og følte meg mye bedre. Jeg kjøpte et rundstykke i kiosken og spiste forsiktig. Livsgnisten vendte tilbake og jeg toppet måltidet med kaffe med melk og sukker. Verden begynte å smile til meg igjen.
Over Boknafjorden sto jeg bak i båten og kikket ut sidedøra. Det begynte å skumre, det snødde lett. Himmelen i vest var rødlig og når vi gikk langs Randaberg så jeg alle julelysene folk hadde hengt på busker og trær. Inn Byfjorden, flaggruten passerer Vågen, og jeg ser at det henger julepynt på sjøhusene. ”Gamle Rogaland” har fått julelys over mastene fra baug til akter. Jeg skimtet noen sjeler som gikk inn på Dickens. Døren på Cementen sto åpen. Jeg kjenner meg merkelig rørt. Jeg har vært hjemme to tre ganger siden jeg reiste til Bergen i August, men dette er annerledes. Jeg er på vei hjem til jul.
Mamma hadde laget biff og stekte poteter når jeg kom hjem på fredag, og pappa hadde sjonglert litt på skiftplanen på ferjene slik at jeg fikk jobbe litt og tjene noe penger. Jeg møter på jobb lørdag kveld. Da vi går fra Austre Åmøy på siste tur natt til søndag hører jeg på radioen om bord at det har vært et skudddrama på en restaurant i Bergen. Tre dørvakter er skadet, to av dem alvorlig. Vi fortøyer og jeg drar hjem. På Tekst-tv står det at det er maxime det gjelder, men ikke noe om verken navn eller hvor skadet folk er. Siden jeg skal på jobb igjen om fem timer legger jeg meg men får ikke sove.
Om morgenen søndag går jeg glipp av første nyhetssending på radioen, og når jeg kommer ned på jobb går jeg akkurat glipp av neste. Da vi går fra Vassøy første tur får jeg med meg at den ene dørvakten er drept og at den andre fremdeles ligger på operasjonsbordet. Søndagsavisene som ligger og venter på oss forteller bare det jeg allerede hadde hørt på radioen, men de har klart å skaffe bilde av de to som ved trykketidspunktet var hardest skadet. Jeg kjenner ansiktene på begge.
Da jeg på julaften stod på galleriet i St. Petri Kirke og sang inn julen måtte jeg ta noen skritt bakover og gå bak i trappegangen da vi sang ”nå tennes tusen julelys”. Der satt en av bassene og lente seg til veggen. Jeg hadde ikke lagt merke til at han ikke stod sammen med de andre.
Han smilte til meg. ”Lille juleaften for mange år siden ramlet et fly ned under innflyging til Fornebu. Kjæresten min og søsteren min omkom. De skulle feire jul med meg i Oslo. Den julen satt jeg alene i Oslo domkirke og hørte korene synge. Etterpå gikk jeg til den svenske margarethakyrkan og deretter til katolsk midnattsmesse. Det var slik jeg kom meg igjennom den kvelden.»
«Nå tyve år etter er det eneste som får meg til å holde ut høytiden, denne konserten hvert år. Jeg sitter alltid her bak. Vil du ha en hikkas?”
Han rakte meg en liten lommelerke og jeg syntes det ville være uhøflig å avslå. Det var god whisky. Jeg stod en stund sammen med ham.
”Du stjerne over Betlehem
Send dine stråler ned
Og minn oss om at julens bud
Er kjærlighet og fred
Til hver et fattig hjerte send
Et lystreif ifra sky
Så finner det den rette vei
Og det blir jul på ny”