Dette er en slags repost. I perioden 2003-2005 skrev jeg en haug med slike "grønsj" på bloggetjenesten "livejournal". Mange har jeg postet her på panurgus, men noen har fristet en utrygg tilværelse på ulike minnepinner her og der. Jeg forsøker nå fremover å finne dem igjen, renskrive dem og poste dem.
Klokken ringer, og jeg vet at den er syv på morgenen. Om en time har jeg min første forelesning i geografi.
Jeg ligger på sovesofaen som kom opp i høst en gang og kjenner hvordan kulden river i nesen. Jeg skynder meg å få på klærne, og kikker på det lille termometeret jeg stjal med meg fra hybelen i Hans Holmboesgate. Det viser fem grader, innendørs. Jeg hutrer litt mens jeg fyrer opp kaffetrakteren og lager meg to brødskiver med vossafår. I kottet på kjøkkenet finner jeg frem vamsen mamma laget til meg og en ullstillongs. Jeg noterer meg bak øret nødvendigheten av å skaffe noe mer ved.
I stedet for å gå opp på klosteret går jeg ut Skottegaten og over Engen. Jeg rusler opp på Dragefjellet og går derifra i retning Johanneskirken og opp på Sydneshaugen der første forelesning skal være. Jeg liker denne ruten, men jeg vet ikke om den er kortere eller lengere. Kantinen på Sydneshaugen åpner klokken halv ni. Det er ganske dumt siden det tross alt er forelesninger som begynner klokken kvart over åtte. Dette har kantinedamene ordnet på en veldig grei måte. På et bord rett innenfor døra står det en stor termodunk med krane, isoporkrus og en liten kurv til å legge penger i. De stoler på at du betaler og det fungerer godt nok til at ordningen går rundt. Alt dette ifølge Stoffa som pleier å være skremmende godt informert om slike ting.
Jeg tar meg et krus, setter meg ved et bord og kikker rundt på folkene. Klokken passerer åtte og jeg finner veien opp til auditoriet. Det sitter allerede ti-tolv personer i rommet. Ved tavlen står tre menn. To av dem gir assosiasjoner til professorparodier fra tv-sketsjer og den siste er en mann i mørkeblå dress, lyseblå skjorte og et skotskrutet slipps med en avansert slipsknute.
Det er dressmannen som begynner. Aksenten gir ingen tvil om hans britiske opphav. Han presenterer seg som instituttstyrer og forteller litt tørre detaljer om antall ansatte, antall studenter og slikt.
Instituttkontorene ligger på Handelshøyskolen forteller han, men jeg får ikke med meg forklaringen på hvorfor. Jeg er opptatt med å kikke rundt på de andre studentene mens han snakker. Mange virker så mye eldre enn meg. Noen få drar jeg kjensel på fra ex-phil forelesningene, men ellers er det ukjente mennesker. Noen av jentene er ganske fine å se på, men noen av guttene ser i overkant fjellvante ut. Eivind som jeg tok Ex-phil sammen med, han som var fra Gudbrandsdalen, var jo også en fjellvandt kar, men du så det liksom ikke på ham.
Her var det Berghaus-jakker, vadmelsbukser og Bula-huer i glorete farger.
Da jeg var friluftsgruppeleder i Stavanger lærte jeg fort å se på folk hvem som faktisk hadde vært ute i naturen før og hvem som bare hadde kjøpt utstyret som skulle se sånn ut. Her var det mye av det siste.
Jeg har aldri forstått poenget. En ting er å være usikker og kle seg likt med mengden for ikke å stikke seg ut. En helt annen ting er å gi seg ut for noe du ikke er. Vel, flertallet så jo passelig normale ut.
Engelskmannen tok seg god tid på å fortelle om de administrative rutinene ved instituttet, og siden klokken så vidt hadde passert halv ni var det flere som begynte å nikke med hodet. En langhåret og skjeggete kar på tredje rad gadd ikke engang å skjule en gjesp før han la hodet ned på bordet foran seg.
Instituttstyreren begynner å avrunde, han legger en foil på overheaden med en kart over handelshøyskolen, et stort rødt kryss markerer institutt for geografi. Deretter gir han ordet til den eldste av de to andre mennene. Han er en høy og tynn mann med grå bukser, brune sko, grønn skjorte med matchende slips og tweed-blaser. Han presenterer seg som professor Henriksen og forteller om lesesalen på toppen av Ulrikke Phils hus, om kollokviearbeidet og om det gode miljøet på faget.
Plutselig går døra opp med et brak og det kommer inn en stor ryggsekk. Et par ski er festet på den ene siden og et par sandaler på den andre. ”Er det her geografi grunnfag? Eg ber så mykji om orsakjing men togje ble ståadn tu time på Myrdal” Eivind skulle begynne på geografi han også. Han så meg oppe i stolrekken og hilste til lua med et smil.
Tweedjakken er noe irritert over avbrytelsen, men siden Eivind var rask med å sette seg ned ble det ikke kommentert noe mer. Professoren fortsatte med å presentere planen for semesteret og det ble hektisk summing i rommet når det ble fortalt om to ekskursjoner, en til Eidfjord i Hardanger og en til Mjøsbygdene. En forsiktig hånd kommer i været.
”ja”
”Hvor mye koster disse ekskursjonene? Jeg har bare studielån og..”
”Dei kostar ingenting for studentane. Utanom lommepenger då. Instituttet dekkar reis, opphald og mat” Det var den andre mannen som brøt inn.
Klokken ble ni, og skoleklokken på Sydneshaugen skole ringte ut til friminutt. I kantina spanderte jeg en kopp kaffe på Eivind og vi satt oss på et bord.
”Geografi på deg også?” sa jeg
”Ja,… det blei no slek da’matta” sa han.
Vi sa ikke så mye mer før vi gikk inn igjen, men da vi satt oss ned i auditoriet sa han: ”Hær æ haustens mæst speinnande sosiale heinding, og åss tæk nok ikje mykjy feil um åss trur at detta bli årets høgdepunkt”
”Hva mener du?” spurte jeg, men før han fikk svare var timen i gang.
Professoren og tweedjakken hadde gått og nå var det bare sistemann igjen. Han hadde en tykk mappe med foiler og sto bredbeint med armene på ryggen da han begynte.
”Velkommen til faget der alt blir satt i sammenheng. Velkommen til symbiosefaget på universitetet. Faget der samfunnsfagene møter naturvitenskapen. Darvins og Newtons fag.”
Han tok en kunstpause, snudde seg mot tavlen og skrev med store bokstaver:
”KVIFOR SLIK, NETT HER?”