Dette er en slags repost. I perioden 2003-2005 skrev jeg en haug med slike "grønsj" på bloggetjenesten "livejournal". Mange har jeg postet her på panurgus, men noen har fristet en utrygg tilværelse på ulike minnepinner her og der. Jeg forsøker nå fremover å finne dem igjen, renskrive dem og poste dem.
11. november 1991.
Det er lørdag. I lengre tid hadde det hengt en billett på korktavlen bak utgangsdøren min. Mellom strømregninger og annet rask hadde den hengt der som et bevis på at det skjedde morsomme ting i eksamenstiden også.
Eksamen var så nær i tid at jeg hadde en vond klump i magen når jeg gikk rundt i gatene. Jeg hadde ennå ikke fått leserutinen i blodet. Forsøkene på å komme seg opp før ni på morgenen mislyktes som regel og jeg fant meg selv hutrende under den syntetiske sommerdynen rundt elleve på formiddagen.
Jeg trøstet meg selv med at det ikke ville bli noe effektiv lesing uten skikkelig søvn, men innerst inne viste jeg at jeg på denne måten bare kuttet ned på den tiden av døgnet når hodet er mottagelig for pensum. Matstellet var også så som så. Jeg hadde et forsett om å ha varm mat hver dag, men kostholdet besto som oftest av brød med margarin og ett eller annet pålegg. Tunfisk og majones var en favoritt. Varmmaten begrenset seg til femfemti-nudler, noen ganger iblandet hvitløk og tomatpure for å variere. Væskeinntaket besto av øl og eller kaffe med omtrent 50/50 fordeling mellom de to på en vanlig uke. Det var ikke noe sunt liv, og muligens medvirkende til mitt manglende overskudd.
Denne lørdagen fikk eksamen være eksamen. Vi skulle oppleve en legende. Screamin Jay Hawkins skulle spille på Hulen. Det var Stoffa som fikk vite det først. Han hadde fått et tips av Engelen og hadde øyeblikkelig varslet oss andre. Siden hadde han brukt enhver ledig stund til å trekke folk.
”Hvis atte denne konserten går godt så vil di trekka te seg sånne folk ein aen gang og! Me må støtta sånne initiativ.”
Misjonen hadde gått glipp av et stort talent i ateisten Stoffa. Før billettene var lagt ut hadde han nesten egenhendig ordnet fullt hus, og den dagen billettene var å få kjøpt stod det kø utenfor Apollon. Ikke så alt for lagt bak i køen stod Jon og meg. Kvelden var spikret lang tid i forveien. Det var vorspiel hos Stoffa og nachspiel hos Jon. Samboerne hans skulle ha ”horror”-party samme kvelden, men vi hadde fått disp slik at vi slapp å dresse oss opp siden vi skulle på konsert. Jeg syns det var litt irriterende at vi gikk glipp av horrorkvelden. Jeg hadde aldri vært på en temafest før og ville gjerne ha dette med meg, men Screamin Jay var Screamin Jay.
Hos Stoffa gikk det i tung blues når vi kom. Han gliste, knipset med hendene og viste alle tegn på å være i ypperlig humør. Øl kom på bordet mens vår egen medbragte fikk en tur i kjøleskapet. Vi fikk et lite foredrag om kveldens artist og gledet oss enda mer. Sceneshowet til mannen var, dersom vi skulle tro mytene, noe for seg selv.
Vi blandet ølet med Lord Calvert.
Etter å ha blitt gode og varme innvendig gikk vi samlet til Hulen. På veien møtte vi flere kjente. Noen skulle på horrorparty og noen skulle på konsert. Det var satt opp fakkelbokser utenfor inngangen og det var allerede kø for å komme inn. Inne på Hulen var hulefolkene dresset opp med svarte klær og liksminke. Noen hadde små hodeskaller rundt halsen.
På scenen stod en mellomting mellom flygel og piano. Det var satt opp sperregjerder noe jeg aldri hadde sett på hulen før. Forventningene steg enda et hakk. Vi traff flere kjente. Halvparten av alle publikummerne var folk Stoffa hadde fått til å kjøpe billetter. Stoffa gikk rundt og hilste i øst og vest, fremdeles med et stort smil. Vi drakk noen øl, men passet på å ikke gå så langt unna scenen. Det begynte å bli ganske trangt der nå. Stoffa, Jon og meg stod helt inntil publikumssperringene. Folk begynte å bli utålmodige. Musikken ble skrudd ned. Noen stakk en øl i hånden min, men det var nå så trangt at jeg nesten ikke klarte å drikke. Det ble uro i rekkene og jeg så over hodene på folk at noen var på vei igjennom publikum og opp på scenen.
Folk hoiet og skrek.
En liten mann med en tynn bart satte seg foran pianoet og tre andre menn tok plass bak ham. Han nikket og konserten begynte. Etter fire sanger som hørtes kliss like ut for meg kikket jeg ned på Jon og han så gretten ut. Jeg forsøkte å få øyekontakt med Stoffa, men han kikket bare på Screamin Jay. 
Sceneeffektene begrenset seg til en stokk med en lysende hodeskalle på og en knokkelhånd i plast som stakk ut under pianoet. Utenom dette var det masse grimaser og kulerunde ”gal mann” øyne fra hovedpersonen. Jeg snudde meg og så at flere gikk bakover for å kjøpe øl. Presset mot oss som sto helt fremme avtok. Til nå hadde han spilt helt greie blueslåter. Ikke dårlige, men heller ikke spesielt bra til levende legende å være. Det kom på plass et plastikkbein i nesen. Han så ut slik afrikanere ble fremstilt hundre år tidligere, uten at det var særlig provoserende i denne sammenhengen.
Han dro i gang – Constipation blues – .
Stoffa hadde spilt den for oss tre ganger samme kveld. Han hadde en innspilling fra 1969 der Jay åpnet med: ”Ladies and gentlemen, most people record songs about love, heartbreak, loneliness, being broke… Nobody’s actually went out and recorded a song about real pain. The band and I have just returned from the General Hospital where we caught a man in the right position. We name this song: ”Constipation Blues”.
Screamin Jay Hawkins sa ordrett de samme ordene til Hulepublikummet også. Og så begynte han å stønne.
UMM-UMMMH, aeoh UMM-UOOMH OOH! OH! UH UH Aaah UOH, aah Let it go! Let it go! Let it go! Let it go! I don’t believe I can take much more Let it go Aah Got a pain down inside Won’t be denied Yeah, every time I try I can’t be satisfied Let it go! WOAH, UMMH Let it, let it go! OH! WAAAAOOOH! This pain down inside Just won’t let me be satisfied Let it go!
“Constipation blues” dro ut i sju lange og enda noen breie.
Pianosolo, gitarsolo, trommesolo, el-bass-solo. Hulen kvitterte med masse applaus og brøling.
Etter en snau time var konserten over. Screamin Jay ble høflig klappet opp til et ekstranummer før han skyldte på at han tross alt var en gammel mann og forsvant backstage. Vi sto igjen litt numne.
Det var muligens vår feil som hadde skrudd forventningene i taket, men legenden innfridde i hvert fall ikke. Jeg vet ikke hva vi hadde ventet, men plastikkranier med blinkende lys var ikke en del av det i hvert fall.
Vi drakk litt mer øl. Jeg kledde på meg islenderen igjen. Stoffa var stille, og når vi slo frem på om å gå ned i Consul Børs gate på horrorfest så trakk han seg og sa han følte seg litt småsjuk og ville hjem å legge seg. Vi forsto ham på en måte.
Vi slentret fra Hulen og bort til Jon sitt kollektiv. På veien traff vi kjentfolk som kunne fortelle at en jente vi kjente hadde blitt med bandet på nachspiel. Vi lurte på om gamle Screamin Jay var i stand til å gjennomføre noe som helst, og kom frem til at det nok var noen av de andre i bandet som dro grupies med seg på hotellrommet.
Det var mistenkelig stille i oppgangen i Consul børs gate. Vi hadde halvveis ventet oss folk som hang i vinduskarmen og politiet patruljerende i nabolaget.
Her var det dødt.
Utenfor døren hørte vi lav musikk. Jon kikket undrende på meg og låste opp døren. Det hang flaggermus, edderkopper og hodeskaller rundt om kring. Jeg kikk på dass og skvatt bare litt da jeg måtte skritte over et sovende frankensteinmonster på badegulvet.
Ute på kjøkkenet satt Jon på en kjøkkenstol og kikket rundt seg. Det fløt med flasker, dekorelementer og provisoriske askebeger. Inne på stuen lå tre stykker Dracula og sov med hodene på magene til hverandre. På det ene soverommet satt en lærhomse og delte en pipe sammen med et lik og en mumie.
På verandaen satt en vampyr og gråt over hun som hadde slått opp.
”Riders on the storm” av Doors var satt på repeat på anlegget. Det var helt klart en fest som hadde mistet fart og fremdrift. Det var ikke annet å gjøre enn å rydde litt og knekke noen øl.
Jeg stakk hjem i firetiden etter å ha hjulpet Jon med å rydde. Jeg slo følge med en ”Mistress Domina” i rødt lær et stykke mot sentrum. Det var ganske surealistisk.
Da jeg kom inn på hybelen min laget jeg med en heftig nattmat, satte på ”night train” med Oscar Petterson og satt meg ved vinduet.
Etter en liten stund plukket jeg opp filosofihistoren og begynte å lese. Jeg leste resten av natten og hele dagen etterpå, bare avbrutt av middag på kaffistova til Ervingen og litervis med kaffe. Når kvelden kom satte jeg opp en leseplan for de to ukene som var igjen til eksamen, satte opp middagsliste, handleliste og pakkeliste for hjemreisen. Endelig var jeg i gang. Det måtte rett og slett bare en middelmådig konsert og en død fest til. De første så langt i Bergen.
Nå var det bare noen få uker til eksamen.