Jeg satt og chattet på Facebook med en kar i Oslo sentrum angående de praktiske detaljene rundt en vinylplate med Tom Waits jeg skulle kjøpe av ham da han plutselig forsvant av nett. «how rude!» tenkte jeg og gjorde noe annet en liten stund. Jeg satte meg i bilen for å kjøre ned til butikken og kjøpe et brød, og som vanlig stod radioen i bilen på NRK P2.
«En bombe har gått av i Oslo for en halv time siden, omfanget er ennå uklart men det brenner i bygninger rundt regjeringskvartalet» sa damen.
«Det var som faen» tenkte jeg og lurte på om det endelig var religiøs fanatiskme av dette kaliberet som var kommet til Norge. Vi hadde jo hatt det i vente en stund. Vår deltagelse i konflikter rundt i verden var ikke like beskjedne som politikerne ville ha det til, og både Sverige og Danmark hadde jo hatt sine terroraksjoner så hvorfor ikke Norge?
Likevel murret det I hodet mitt noe A. og meg hadde diskutert ved flere anledninger: I Norge har all terror til nå kommet fra ytre høyre..
Jeg bestemte meg for å ringe ham for å høre hva han mente om det hele. Jeg viste at han var på hytta i Ryfylke og langt unna bomber og granater. Når ting drar seg til er A. en du alltid kan ringe og få klare og gode analyser.
A. tok ikke telefonen når jeg ringte fra bilen. Jeg fortet meg inne på RIMI´en. og når jeg kom ut igjen fortalte radioen at det ennå var usikkert hva som hadde skjedd i regjeringskvartalet, men at de skulle komme tilbake med mer. Det var også rapportert om en skyteepisode på AUF`s sommerleir på Utøya, men det var usikkert om dette var relatert til hendelsen i Oslo sentrum.
Jeg kom meg hjem og satt på TVen. Bilder fra Oslo sentrum på skjermen. «Beirut» tenkte jeg. Midtøsten, ikke Norge.
Det rullet tekst på skjermen som fortalte at politiet skulle holde pressekonfernanse og at situasjonen på Utøya var uavklart men at NRK skulle komme tilbake med mer.
Utover kvelden gikk omfanget sakte opp for oss, og A. ringte. Med mørkt, alvorlig og grøtete stemme spurte han om de kunne komme på besøk. Han skulle komme dagen etter sammen med familien
Morgenen etter ble jeg vekket av fruen. Hun sat tog så på nettavisene på telefonen sin. “92 drepte” sa hun
“du tuller” sa jeg hvordan er det mulig? “Tok bomben så mange?”
“Nei, det var flest på Utøya”
Senere satt A. I sofaen min med tårer I øynene. For en gangs skyld hadde han ingen gode analyser, utenom at det kunne se ut som ytre høyre igjen var ansvarlig på et eller annet vis. Utover kvelden ble det mange telefonsamtaler. Hendelsen falt etterhvert på plass i en sammenheng.
På kjøkkenbordet mitt skrev han denne artikkelen for en utenlandsk avis: http://www.guardian.co.uk/commentisfree/2011/jul/24/norway-tragedy-extremism-europe
Med tanke på året som har gått så er det rart å lese dette som han skrev 23. juli 2011