Torjå før i tiå

På facebook finnes det en gruppe som heter «Stavanger før i tiå» og der har jeg vært medlem en tid.
På «Stavanger før i tiå» postes det som navnet sier først og fremst bilder av og fra Stavanger før i tiden, og noen ganger bilder som streng tatt bare er fra før i tiden.  Når noen har postet et bilde så kommer det ofte kommentarer av typen « åååh, det husker jeg også..» og det er liten tvil om at det er relativt høy gjennomsnittsalder på deltagerne. Det kommer mye spennende bilder inn og noen ganger så er det faktisk også tilløp til diskusjoner.
I forrige uke ble det offentliggjort at «Hauge på torget» legger ned etter snart 150 års drift. Dette førte til at et stort engasjement for mer liv på Torget fikk ennå mer vann på mølla.
Jeg er enig i at det er trist at Hauge legger ned. Jeg vil gå så langt som at Stavanger mister en del av sin sjel når siste skjorte er solgt fra Hauge. For ytterligere å strø salt i såret så er det Burger King som skal overta lokalene. Det er nesten ikke til å bære egentlig. Dette sier jeg uten spor av ironi. Ifra en familieeid småskala lokalforening med kvalitetsprodukter og personlig service til en av de ypperste representantene for det upersonlige, multinasjonale og masseproduserte.  Mange mener det er en skam og jeg klarer ikke å være uenig.

I dag var det demonstrasjon foran Kiellandstatuen på Torget. Medlemmene i «Stavanger før i tiå» var blitt oppfordret til å møte opp kl 1130 for å spise lunchen sin og markere sin mening om at Stavanger ikke lenger har noe yrende torgliv. Pressen var hjertelig tilstede. Begge lokalavisene, to tv-team et fra NRK og et fra TV-Vest. Pluss NRK-lokalen selvfølgelig. Fra en bruskasse i skyggen av Kielland ble det holdt appeller mens pressen intervjuet tilhørerne.
Både blant de intervjuene jeg overhørte og i appellene som ble holdt så var det ting som gikk igjen. «da jeg var liten så…». «Rett etter krigen så» jeg hørte til og med en «før krigen så..»
Javist husker jeg selv da jeg var liten hvor mye liv det var på torget. Det var spødakånå, «di me tomatene», «di me potetene» og alle de andre. Jeg vet likevel at dette er 30 år siden.  Ikke «bare 30 år siden» men «mer enn 30 år siden» Det var den gang. Nå er nå, og hva gjør vi så  «Stavanger før i tiå»?
Allerede da jeg gikk på Kongsgård på begynnelsen av 90 –tallet var antallet torghandlere desimert. Det er en funksjon av at vi har blitt rikere, og at ting har blitt billigere. Ingen kjøper tulipaner av en forfrossen torghandler til 130 kroner når Mester Grønn i Torgterassen selger samme buketten for 69,90.
Det er mye dette som har ført til at torghandlerne dør ut. Før var torhandelen gjerne en del av gårdsdriften og jobben noe som gikk i arv, men barna til torghandleren har nå fått seg utdannelse og jobb innendørs. Det er ikke noe å tjene på å fryse på seg lungebetennelse på torget, og vi er ikke villige til å betale det det koster. Grønnsakene er billigere på REMA enn hos «Irene på torjå».  At grønsakene vi får på torget både er ferskere og bedre behandlet er en annen sak.
Skal noen orke å stå på torget i kuling og regn så må de ha noe igjen for det økonomisk og vi er åpenbart ikke villige til å gi dem det levebrødet. Det er nemlig i prinsippet ingen forskjell på Hauge eller torghandleren. De er bedrifter, ikke museer. De må ha økonomisk gevinst av en størrelse som gjør det attraktivt å holde på.

Dersom Harald Hauge tjener mer penger på å leie ut familiebedriftens lokaler til den internasjonale storkapitalen så er det ganske enkelt. Det hadde vært fint om Hauge fortsatte til tross for dårlig inntjening, men ingen kan forlange av ham at han skal gjøre det. Like lite som vi kan forlange at torghandlernes barn skal følge i sine foreldres fotspor.  Vi er ikke Nord-korea, og takk og lov for det, og da må rett og slett mange nok av oss være villige til å betale det skjorta koster hos Harald Hauge selv om vi vet vi kan få en billigere skjorte på Dressmann. Vi må være mange nok som er villige til å kjøpe vårt horn med ost og skinke hos Romsöe i stedet for på RIMI selv om det koster en tier mer.
Jeg har selv sett stjernekokken på en av byens flotteste restauranter handle «first price» gulerøtter og eldorado eplejuice i så store mengder at det neppe var til privat bruk.  Hvorfor handler han ikke dette hos Irene på torjå og hos puntervold?

Går man utelukkende etter pris, noe de fleste av oss gjør, så vil heller ikke produsentene satse på annet enn pris og de dyreste vil bukke under om kvaliteten, servicen og historien er aldri så bra. La oss få en liste over de gjenværende butikkene med lokalt eierskap og la oss bruke pengene våre der. La oss gjøre de gamle ordene fra miljøbevegelsen til våre: Tenk globalt, handle lokalt!
Vi får de lokalbedriftene vi fortjener.

(ett av bildene er mitt, de andre er fra gruppen «Stavanger før i tiå»)