I dag har jeg tegnet medlemskap på et treningstudio. Det er nok 40-års krisen som kommer.
Etter å ha hatt en svært vond skulder i noen måneder, samt tidvis hatt følelsen av at noen skulle dele korsryggen min i to med et spett, og det ikke gikk over av seg selv, snarere tvert i mot, tok jeg kontakt med fastlegen. Fastlegen gjorde det som fastleger skal gjøre, ga meg noen flotte piller mot smertene og henviste meg videre. For å gjøre en lang historie kort så havnet jeg til slutt på Stavanger idrettsklinikk og har der fått god hjelp både av fysioterapeut, kiropraktor og massør. Alle tre har på konspiratorisk vis poengtert helsegevinsten ved trening. Kiropraktoren gikk så langt som å tegne et svært lite tiltalende fremtidscenario dersom jeg ikke ble mer fysisk aktiv.
Jeg manglet rett og slett styrke i en del svært vitale muskelgrupper, i likhet med mange mange andre kontorister.
Menneskekroppen er ikke skapt for å sitte i en stol foran en skjerm. Over tid vil den rett og slett ta skade av det fikk jeg vite. Hun poengterte dette ved å trykke på typiske kontoristnerver. Det gjorde vondt.
Massøren var verre, det var langt fra røkelsesfylte SPA-hoteller med aromaterapi og «hot stone massage» til denne behandlingen. Svært langt. Poenget her så ut til å være å finne de mest smertefulle trykkpunktene på ryggen min og trykke så hardt som mulig og så lenge som mulig.
Etter noen ubehagelige runder med det gylne triangel av velmenende personer gikk jeg i idag til det skritt å tegne et tre måneders medlemskap på klinikken. Mine tre nye venner sier de skal passe på meg og påse at jeg ikke setter livet til i pressbenken.
Oppdatering følger….