Tredje rad, Ytterst

Ikke et ord om russerinner og arbeidsinnvandringer. Ikke et ord om været eller om den globale oppvarmingen som er like urettferdig fordelt som verdens ressurser ellers.

Men her om dagen sto jeg foran en forsamling mennesker og fortalte om et produkts fortreffeligheter. Hvilket produkt er egentlig underordnet. I salen fikk jeg øye på et kjent fjes.

Det er litt rart for det var ukjenneligheten i det kjente som slo meg først. Jeg forsto med en gang hvem hun var. Navnet var borte men jeg så med en gang for meg de eplerøde kinnene, de levende øynene og latteren som kunne få den kaldeste januardag til å ta karakter av en vårdag i mai. Jeg så den rosa sommerkjolen med utrigningen som var akkurat dyp nok til å antyde hva som fantes men likevel så inderlig tekkelig.

Det var aldri noe meg og henne. Jeg er usikker på om hun viste om min eksistens, og som nevnt så er navnet hennes borte for meg så jeg tror ikke jeg var betatt av henne på noen annen måte enn at jeg likte det friske, det sprudlende og det gode humøret som kunne gjøre minusdager til plussdager  for alle i hennes nærhet.

Nå satt hun ytterst på tredje rad i et auditorium og det var som om jeg kunne se at fargene graderte mot grått rundt henne.

Når jeg kikte i hennes retning hadde jeg følelsen av å stirre inn i en sorthvitt film  fra femtitallet. Eplekinnene var erstattet av gusten blekhet. Korketrekekrne var klippet kort, ikke kort som i «frisøren fikk en festlig ide». Det så mer ut som hun klippet det så kort for å slippe å oppsøke frisører oftere enn nødvendig. Det blå blikket som en gang kunne glitre som en vestlandsfjord i solskinn var borte. Hun kikket på meg og jeg kjente meg med en gang en liten time eldre. Kjente hun meg igjen? Hun viste ikke tegn til noe kjennskap. Men hun viste ikke tegn til noe annet heller. Hun var pålagt å møte opp, og møtte som forventet opp på rett tid til rett sted.

Grå mus. Nei, grå mus er ikke dekkende. Grå mus gir kontraster til andre, mer fargerike mennesker. Min venninne her ville ha smittet dem med sin gråhet.

Hva hadde skjedd på de tyve årene siden hun leende kastet en våt svamp etter den frekke førsteklassingen som forsøkte å kile henne og til hun nå satt og fratok et auditorium all farge og glede bare ved å sitte på tredje rad en onsdag i januar. Hvem stjal fargene, hvem druknet gleden. Hvem slukket lyset.