Jeg sliter med Ex-phil. Jeg tror ikke jeg burde gjøre det, for når jeg blir spurt av av andre, for eksempel av pene studiner på Hulen, hva jeg studerer og svarer ex-phil så får de et mildt overbærende utrykk i ansiktet og en trekning i munnvikene. Det er som de sier – ja ja lille venn neste semester vil du se hva det virkelig innebærer å studere…
På kollokviene går diskusjonene friskt. Det er ikke mye kollokviveilederen trenger å bidra med, dersom han i det hele tatt møter opp. Det er stort sett meg, Alvilde og Eivind som ikke sier noe. Jeg vet ikke hvorfor de to andre holder kjeft, men jeg føler at jeg rett og slett ikke har noe å melde. Jeg skjønner ikke hva de andre snakker om. Noen av dem må åpenbart ha vært igjennom hele pensumet opptil flere ganger for ord og begreper fyker rund ørene mine som bjørkepollen i mai.
Det kommer etter hvert frem at flere, i hvert fall av bergenserne i gruppen, tar ex-phil for andre og tredje gang.
Jeg hadde vanligvis problemer med å tie stille i forsamlinger tidligere, men her er jeg sørgelig parkert og ligger langt bak de andre faglig. Jeg forsøker mange kvelder å lese pensum på hybelen, men det er ikke lett å lese når du skjønner at du mangler noe i bunnen. Det er et eller annet feil her.
Jeg hadde tatt barneskolen, ungdomskolen og videregående og til nå hadde alt nytt bygget på noe jeg hadde lært før. Nå var det som om jeg hadde hoppet over et ledd eller beveget meg sidelengs. Jeg manglet fundamentet jeg trengte for å lese logikk og vitenskapsteori, og jeg klarte ikke å se hvor i min skoletid jeg skulle ha fått dette grunnlaget.
Filosofihistorien hadde jeg til en viss grad fått taket på ettersom vi slapp å diskutere anvendelsen av de ulike filosofene så nøye. Dessuten hadde vi en god foreleser som var flink til å krydre faget med små anekdoter om de gamle filosofer.
– ”og der døde han av syfilis-lignende symptomer selv om han påstod han hadde levd et kyskt liv”
– ”han beveget seg aldri mer en 5 mil fra sitt fødested fra han ble født til han død, en skikkelig verdensmann altså”
På metodekollokvien en torsdag diskuterte vi Gudmund Hernes artikkel ”ulikhetenes reproduksjon” og kolokvieveilederen tok en runde på hvilken bakgrunn vi hadde. Det viste seg at jeg var den eneste som ikke hadde minst en av foreldrene med akademisk bakgrunn.
– underlig.. – sa veilederen
– Etter høsten 1990 har vi hatt en sterk økning av studenter og det burde statistisk sett ha vist seg i bakgrunnen deres. Det er i hvert fall teorien. Dere har havnet i en heldig gruppe, det er en klar fordel med akademikerforeldre.
”Du kommer til å slite noe mer enn de andre, men har sikkert noen andre perspektiver på ting dersom du klarer deg igjennom de innledende rundene” sa han, henvendt til meg.
Var det meg som var rar eller var det de andre som bløffet? Etter kollokvien satt Eivind, Alvilde og meg i kantina på Studentsentret. Eivind hadde et foredrag om elverafting for oss to. Han hadde jobbet som rafteguide i Sjoa om sommeren i flere sesonger. Han la ut om grad en, to, og tre, fotfeller, put-inns, backrollers og smilande valser. Jeg skjønte ingenting og fant ut at det vare en god anledning til å spørre om de andre også sleit faglig.
”Skjønner dere noe av logikken?” spør jeg
Eivind ble usikker fordi han trodde jeg snakket om raftingen, men så skjønte han at jeg snakket fag. Alvilde bøyde seg litt fremover. Øynene hennes fikk et interessert men usikkert glimt i seg.
”e tykkjer de e lite vasjeleg å forstå ka dei meine allti ja” Sa Eivind. Han kikket på Alvilde.
”Du sei ikkje så mykje på førelæsingande du med” sa han
”Je skjønner ingenting” sa hun og smilte
”på den ene siden er det så opplagt alt di sier med gyldige argumenter å alt, men på den andre siden er det så vanskelig å få tak på hvorfor di sier det. Di gjør så opplagte ting så vanskelig. Di eneste stedene vi har bruk for å lage et problem av om et argument er gyldig eller ikke er her på universitetet. Det er som et ritual som ingen lenger tror på men som di beholder av gammel vane. Je føler at jeg skal konfirmeres på nytt, men denne gang så må je gå om igjen hvis jeg ikke svarer riktig når presten spør. ”
Alvilde hadde aldri sagt så mye på en gang. Dialekten hennes var helt klart fra nord-rogaland, men hun snakket pent. Slik de gjør på Eiganes i Stavanger, i Indre haugesund by, eller som Flettfrid fra Øvre Singsaker. En slik dialekt tydet ikke mye på arbeiderbakgrunn, men samtidig var det noe kunstig eller påtatt med tonefallet.
”Hva var det foreldrene dine jobbet med?” spør jeg forsiktig.
”Papp’en jobbe offshore og Mamm’en e avløysar”- svarer Alvilde med store blå øyne.
”Far din jobbe på platform og mor di e bonde altså? Men du sa før i dag at di hadde høgare utdannelse” kverrulerer jeg.
”Pappen gjekk to år på teknikken før han fekk jobb, og mammen tok et år på Tveit. Så di har jo ikke gått rett i fra barnaskulen og ut i jobb hellår akkuratt” Alvilde var litt snurt og jeg glattet fort over med noen fraser om at hun sikkert hadde rett og at det var meg som ikke hadde tenkt meg om og bare sett for meg universitet som akademisk utdannelse.
Hvis Alvilde ville pynte seg med akademisk bakgrunn så skulle ikke jeg ta livsløgnen fra henne. Eivind sine foreldre var begge lærere og sånn sett akademikere gode som noen, men jeg fikk bestemt inntrykk av at det innerst i Gudbrandsdalen mer var slektskap enn formell utdannelse som ga status. Det å kunne dokumentere generasjoner bakover på samme gård var ifølge Eivind viktigere enn hva yrke og utdannelse disse hadde. Faren var odelsgutt og hadde derfor bare lånt tid ute i verden før det ble forventet at hen reiste tilbake og tok seg av gården. Det hadde han løst ganske elegant ved å ta lærerskolen og mellomfag i historie før han reiste hjem og forpaktet all jord bort til nabogården. Eivind hadde likevel hele slekta på nakken for å ta over etter faren, og helst begynne egen gårdsdrift igjen.
Jeg fortalte om min kommuearbeiderfar og hjemmeværende mor som senere ble barnehageassistent.
”Då e di vel gla for at du har satt deg mål her i livet? ” spurte Alvilde.
Eivind ristet på hodet og svarte for meg: ”Ikkje mange foreldre likar at borna går forbi dei, Ikke i hødde og ikkje i hove. Ein lytt take omsyn te at folk helst ikkje kritiserar seg sjølv. Det gjer at ein far ikke ser vel på at ein son gjer andre val en han sjølve. Son te smeden kan ikke bli bakar, då heller drankar, som far min pla seia”