Det er August 1991. Bergen viser seg fra en av sine bedre sider, det skjer ting i Moskva, men jeg får det ikke med meg. Jeg er på Studia for å handle fagbøker. Jeg står i kø. Jeg skal ta ex-phil og metode. Jeg har en vag ide om hva ex-phil er men ingen begreper om hva samfunnsvitenskaplig metodeprøve eller metode er for noe. For en som har reist fra familie, venner og kjæreste for å klare meg som student er ligger det nær å innrømme at jeg ikke har den fjerneste anelse om hva jeg har begitt meg ut på.
Forøvrig tror jeg sterkt på at lykken står den kjekke bi. Bare jeg går i gang vil alt orde seg. Jeg bor hos noen venner fra Kongsgaard som flyttet til Bergen året før meg. Jeg ligger på en madrass på gulvet på stuen deres. Beate var en engel og hentet meg på ”kystveien” når den la til på nøstekaien kl 0540.
De sier at madrassen på gulvet er min til jeg har funnet meg et egnet bosted. Jentene vet ikke det beste de kan gjøre for meg og jeg forsøker å kompensere for dette etter fattig evne. Jeg handler vin og lager middag.
Vi går på Hulen, Vi går på jazzklubben. Jentene viser meg Bergen. Jeg følger med rundt slik som måker følger danskebåten.
Hver morgen jogger jeg ned på Danmarksplass og kjøper BA og BT. Selv om det er hyggelig å bo hos jentene så er ikke en madrass på et stuegulv en varig løsning. Boligannonse blir finlest og det blir noen telefoner i løpet av en dag, men de hyblene som finnes for folk i min stand og stilling er enten milevis utenfor sentrum eller håpløst dyre. Det er ganske tydelig at jeg må finne noen å bo sammen med, eller flytte inn i et kollektiv av et eller annet slag.
På slutten av første uken min i Bergen leiter jeg opp Stoffa som også gikk på Kongsgaard året før. Stoffa har mer eller mindre frivillig fått en onkelrolle for oss andre. For oss var han den første som dro til Bergen for å studere, selv om det sikkert var noen som trakk ham opp dit også. Stoffa er stifinneren og speideren som viste oss vei i jungelen av læresteder og jobbmuligheter. Stoffa hadde vist oss at det er mulig å flytte fra Stavanger og likevel beholde kjærligheten til byen. Ubevist hadde vi kanskje tenkt oss at den lille byen ved Gandsfjorden ikke ville stå seg mot universitetsbyen Bergen, men Stoffa hadde vist oss at dette ikke var tilfelle. Han var fremdeles Siddis og storhauggutt så god som noen.
Stoffa bodde i noe som for alle andre en ham så ut som et lagerskur. Skuret lå på Nøstet. I etasjen under hybelen hans var det en bruktsjappe som hadde spesialisert seg på radio og TV. Jeg har ingen problemer med å finne stedet, men når jeg står på utsiden finner jeg ingen ringeklokke. Etter å ha vært litt i stuss og lett rundt inngangsdøren bestemmer jeg meg for å prøve døra. Den er åpen og på postkassene innenfor får jeg den endelige bekreftelsen på at jeg har kommet rett. Jeg rusler innover gangen og opp trappa. To avsatser opp ser jeg navnet hans på døra. Fremdeles ingen ringeklokke, så jeg bruker neven og banker på.
Innenfor hører jeg musikk. Blues. Jeg mener det må være John Lee Hooker, men kjenner ikke igjen låta. Jeg må banke flere ganger og ganske hardt før det tusler i skritt på innsiden. Stoffa åpner og nikker sakte og smilende når han ser hvem det er. ”Du kom deg te’ Bergen te slutt du og… Vil du ha ei øl?”
Det er en etter forholdene i boligmarkedet i byen en stor leilighet. At den ikke står så høyt i pris skyldes nok de trekkfulle enkeltlags vinduene og tregulvetsom har sett bedre dager, for ikke å si uker og år. Det må være iskaldt her på vinteren.
Møbleringen er enkel og typisk student. En madrass i en trekasse av en seng borte i hjørnet. Tre store bokhyller, den ene utelukkende med LP’er og CD’er. Stoffa har kjøpt seg to Lenestoler på Fretex, årgang 1960 eller der omkring. ”De e’ gode å drikka øl i” sier han. Han ser at jeg kikker ekstra nøye på dem. ”Ska me prøva?”
Stoffa har lagt seg til med fullskjegg, pipe og alpelue. Han er en posør og både liker og kler rollen. Jeg henter en sekspakning med Hansa ”1991” Jubileumsøl og gir til Stoffa. ”Besta eg fant,” unskylder jeg meg. Jeg er vanligvis ikke så kresen på alkohol, men Hansa har jeg rett og slett litt problemer med. ”1991”’en derimot er noe av det bedre jeg har smakt på lenge. Stoffa smile skjeivt igjen og legger dem i kjøleskapet.
”Vett du at di ikkje selle Tou her i byen…? Mack, Arendalspils, Norlandspils, Ringnes, Carlberg, Tuborg; men ikkje Tou”
Han sukker. Alle var sikre på at stoffa kom til å studere historie når han reiste til Bergen. Det var nok det som var intensjonen, men ettersom de ulike fagene og innholdet i dem åpnet seg forsto han at verden var så mye mer. I stedet har han slått seg på Engelsk, og fransk. ”Kan du ikke lese Bordieu på fransk kan du la det være” sier Stoffa når vi har pratet en stund om tilfeldighetene som styrer livene våre. Jeg later om jeg aner hvem Bordieu er.
De tingene vi har til felles er at vi begge gikk på Kongsgaard og at begge har reist ifra kjærester. Det er også alt vi trenger akkurat nå. Gamle lærere får gjennomgå etter hvert som Hansas ”1991” går unna. Jeg forteller om Ståttebrekkenes siste bravader og om P.O sine historietimer. Stoffa blir alvorlig i ansiktet når jeg forteller at vi fant navnet til P.O. på lista over bidragsytere til naziavisen ”Folk og Land”. ”Eg visste det, eg bare viste det!. Faen så sterkt” sier han og legger ut om nazistene i Norge i etterkrigstiden. Om Michelet sin ”jernkorset” og om historien rundt båten ”Solbris”.
Jeg mistenker ham for å finne på etter hvert som han forteller, men på den annen side så har jeg hørt deler av historien før, og jeg har også lest ”Jernkorset”. Boka om ”solbris” finnes på UB forteller Stoffa, og jeg bestemmer meg for å leite den opp og lese den. Som om jeg ikke har nok å lese dette semesteret.
Jeg har en bag full av bøker hos jentene i Solheimslien, og jeg sliter alvorlig med å forstå innholdet. Jeg tror ikke jeg er akademikermateriale i det hele tatt og etter å ha vært her oppe i noen dager så lengter jeg allerede tilbake til skiftarbeid, diesel, støv og hydraulikkolje. Tilbudet sto ved lag da jeg reiste og gjør det sikkert ennå. I familien min er et ingen før nå som har tatt noen som helst utdannelse utover videregående. Bare noen få har i det hele tatt videregående skole. Teoretiske emner blir aldri diskutert i middagsselskapene hos oss. Det er fotball, bil og naboene som er samtaleemner. Jeg sliter derfor alvorlig med vitenskapsteorien, filosofihistorien og logikken. Dessuten så synes jeg de forelesningene vi har hatt til nå om kvalitativ og kvantitativ metode har vært helt gresk, og ihvertfall mer mattematikk enn jeg liker. Jeg forteller Stoffa dette og han lener seg godt tilbake i stolen, seter fingertuppene mot hverandre og sukker tungt før han sier: ”Du vett Pjotr, sånne så du og meg sko aldri vært her. De va aldri meiningå det. Me sko ha blitt lydige arbeiarar på Gyldentanns fabrikk. Heile poenge’ me metodeprøve og forberedande e å holda oss ude, ikkje å føra oss inn. Ikkje gje opp for då har di vonne. skål!!”
Vi drikker en stund mens Lightnin’ Hopkins spiller. En av Stoffa sine favoritter. Vi diskuterer blues og country. Tom Russel skal spille i byen i løpet av høsten. Jeg bestemmer meg for å gå men Stoffa er litt avmålt. Han må tenke litt på det. Vi hører på ”out of time” med REM. Vi er begge enige om at den plata kommer til å overleve. Den kommer til å lyse ut av mørket som pleier å omgi geniforklarte plater når det er gått ti år. Han ramser opp en bråte med plater og artister som ble spådd å bli det nye Beatles for ti år siden. Jeg har i beste fall hørt om tre av dem.
Jeg blar igjennom platene hans og finner frem ”achtung baby” av U2 og setter den på. Stoffa nikker og lukker øynene. Vi drikker mer øl og jeg spekulerer på om jeg må ut å handle mer. Stoffa kikker surt på sin tomme ølflaske, og jeg reiser meg for å stikke og handle. Stoffa vinker meg ned i stolen med hånden og reiser seg. Han forsvinner inn i et skap. Han kommer ut igjen med en helflaske Lord Calvert og to melkeglass som han fyller opp. Vi drikker og lytter. Når ”love is Blindness” kommer sitter begge med tomme glass og tårene rennende.
Love is drowning
In a deep well
All the secrets
And no one to tell
Take the money Honey
Blindness Love is blindness
I don’t want to see
Won’t you wrap the night Around me
Oh my love Blindness Love is blindness
Vi dirigerer i tomme lufta og synger med, hest og stille.