May hadde de siste dagene trukket i masse tråder. Når jeg ringte henne hadde hun en hel liste med telefonnumre til meg. Alt var folk som hadde hybler til leie, men som ikke nødvendigvis annonserte i BA og BT.
Nå var det på tide å ringe rundt og deretter gå på visning. Etter en ringerunde der jeg høflig presenterte meg og la frem mitt ærend satt jeg igjen med fem aktuelle steder. De andre hadde falt ut enten fordi de var for dyre i utgangspunktet eller fordi jeg kunne benekte ryktene om at jeg var tilnærermet avholdsmann og gladkristen medisinerstudent. Jeg lurte alvorlig på hvordan May hadde fremstilt meg.
Min første visning var en kjellerleilighet i Knøsesmauet på Nordnes. I telefonen spurte damen om jeg var allergisk mot katter. Jeg benektet, og forklarte at jeg elsket katter. Hun virket veldig fornøyd med det svaret, og når jeg kom for å kikke på stedet forsto jeg hvorfor. Først trodde jeg at det var jordgulv i inngangspartiet. Det viste seg å være alminnelig dritt og søle fra gaten utenfor. Gulvet var bare aldri vasket. Hybelen besto av to rom. Et soverom/oppholdsrom med vindu rett ut mot gaten og et Bad/kjøkken uten vinduer, men med en elektrisk avtrekksvifte årgang 1960. Det fantes en vaskekjeller og en bakgård til klestørk. Både gangen, vaskekjelleren, bakgården og gaten utenfor flommet over av katter. Noen sky, noen kjælne, noen skabbete og noen velstelte. Små, store, feite og tynne katter.
Damen var medlem av foreningen for omplassering av dyr og foreningen ”kattens vern”, og alle kattene var dyr som skulle omplasseres eller avlives. Leien var 1850 i måneden, men det ble forventet at jeg skulle bidra med foring og stell av kattekrekene. Jeg er glad i katter, men dette var litt i overkant.
Neste sted var toppleiligheten i en blokk på Laksevågsiden av Puddefjordsbruen. huset var pyntet med en gigantisk lysreklame for Ericcson. Utleieren var en liten, muskuløs, og solariumbrun kar. Han var pen i tøyet og velstelt på håret.
Vi tok heisen opp og det første som slo meg var utsikten. Jeg så alt ifra Solheimsviken innerst i puddefjorden til Askøy og hele Nordnes. Nygårdshøyden, Fløyen og Ulrikken lå brettet ut foran meg som et postkort. Leien var bare 1600 i måneden og jeg lurte på hva som var haken.
Mannen viste meg kjøkkenkroken og badet. Ingen av dem var påtrengende store og romslige, men det fantes dusj, vaskemaskin og komfyr. Alt så så fint og flott ut at jeg igjen måtte spørre om leien.
”Du lurer på ka som e haken?” spurte han og hadde luktet lunten.
”Ja”, sa jeg ”Ikke for å være frekk, men det er ganske lav leie for såpass fin hybel”
”Haken er at du må ordne deg en postboks på postkontoret siden eg må ha namnet mitt på postkassen. Når nåkken ringer på porttelefonen så må du ikkje svare. Får du mykkje besøk så får dåkker avtale et signal. Eg bor her ennå skjønner du… ”
”Det skal jeg vel klare..” sa jeg usikkert.
”Sko du komme hem å se at det står nåkken i gangen å holder øye med døren din så får du bare gå videre oppover og ta heisen ned igjen”
”Det er noen etter deg?”
”Bare nåkke gammal gjeld og nåken damehistorier. Bagateller, men di gir seg liksom ikkje. Måtte friske opp nåkken av di her om dagen” sa halliken
”hmm, må tenke på dette” sa jeg selv om jeg allerede hadde avskrevet stedet.
Jeg kastet et lengselsfullt blikk ut vinduet på et solbadet Nordnes og snudde meg mot døren. På vei ut døren begynte han å snakke igjen.
”Om du trenger en jobb så kan eg sikkert ordne deg nåkken sjåførjobbber”
”sjåførjobber” undret jeg ”drosje da?”
”næææi, ikkje akkurat taxi” han drog på det. ”Eg har nåken venninner som trenger skyss innimellom. Du henter de heme, kjører di til den adressen de vil, venter utenfor og kjører di hem igjen.”
”jaha” sa jeg og skjønte konseptet alt for godt.
”Det e jo topp opplægg” sa han og blåste seg opp. ”Du får bil til disposisjon, gratis telefon, Og så kan du jo lese pensum mens du venter i bilen”
Nå var grensen nådd for min del og jeg bukket og takket meg ut døren og sa at jeg skulle ringe ham i morgen dersom jeg ville ha stedet. Jeg tok meg et bar magadrag med frisk luft for å stagge kvalmen, og startet på turen til Solheimslien. Det var mye kortere enn jeg hadde trodd. Tilbake hos jentene åpnet jeg en flaske vin og begynte å drikke alene for første gang i mitt liv.
”Så langt har det altså kommet at jeg får jobbtilbud som horesjåfør fra en hallik og sitter og drikker alene en mandagskveld” tenkte jeg og tok enda en slurk.
Jeg hadde et eneste telefonnummer igjen på lappen, og bestemte meg for ikke å ringe. To timer etter sto jeg med telefonen i hånda og avtalte visning dagen etter. ”In vino veritas” tenkte jeg.
Neste tirsdag kveld. Regn i luften, overskyet. Jeg står utenfor en gammel bygård på Nygårdshøyden og kikker på ringeklokkene. Stoffa hadde fortalt meg at bygårder med porttelefon ofte var gode greier.
En slik innretning betydde at utleier hadde investert i bygget. Jeg hadde også lært meg at dersom knappene på ringeklokkene hadde navnelapper klistret oppå knappen så var det hovedsaklig studenter og høy gjennomtrekk. Dersom navnelappene lå bak det gjennomsiktige glasset på knappen så betydde det, om ikke annet, at folk ble boende en stund og det betydde jo igjen enten at leien var lav eller stedet bra.
Utenfor Hans Holboes gate 14 var porttelefonen ny og pen. Navnene på beboerne var pent plassert under glass. Skulle det være noe å bite seg merke i var det at utleier bodde i samme huset, at en av boenhetene inneholdt en ”MR. X”og at kjelleren etter ringeklokkene å dømme var bebodd av ikke mindre en fire Mohammad’er to Ali’er og tre Ibrahim’er. Det bodde også en Achenaton der.
Jeg stusset litt på at det i kjelleren bodde ti personer mens det i de andre etasjene bodde bare tre i hver etasje.
Jeg ringte på hos Ole Maisland som huseieren het. ”Maisland!” skrek porttelefonen et sekund senere. Jeg sa frem mitt ærend og summingen i døren ga tegn til at jeg ble sluppet inn dersom jeg var rask nok. Det var jeg.
Interiørmessig var det nok en del å gjøre for den godeste Maisland. En total renovering hadde nok vært på sin plass, men rommet som var tiltenkt meg hadde vindu mot gaten og var stort og luftig. Prisen var 2100 i måneden. Ganske stiv pris med tanke på at jeg måtte dele kjøkken og dusj med resten av huset.
Vi hadde et toalett som jeg bare delte med de andre to i min etasje, og var således privilegerte i forhold til resten av huset. Det fantes telefon for inngående samtaler. Alt i alt så så det greit nok ut her og jeg ga Maisland beskjed om at jeg tok hybelen dersom han ville ha meg der. Han kikket på meg.
”Er dette en 5.1 sak?”
”Hæh?” sa jeg
”Er det sosialkontoret som skal betale leien?”
”Nei, jeg er student, og må nok betale sjøl” sa jeg
”Da er leien ikke inkludert strøm” sa Maisland
Litt satt ut kom jeg meg ikke til å spørre om hvorfor, men noen år senere lærte jeg at sosialkontoret i sentrum bydel opererte med et husleietak på 2100 inkl. strøm. Siden jeg ikke var sosialklient så var leien min 2100 eks. strøm. Husleienemnda hadde vært hos Maisland flere ganger og hadde satt en makspris på 2100 for hybelen jeg skulle leie. Husleienemda hadde i motsetning til sosialkontoret ikke sagt noe om strømmen.
Dagen etter fikk jeg telefon fra Maisland om at hybelen var min. Jeg skulle møte ham i Sparebanken Vest for å skrive kontrakt og betale depositum på to månedsleier. Jeg fikk samtidig beskjed om at jeg ikke under noen omstendigheter måtte ringe ham på jobb. Vi skrev kontrakt, og jeg fikk nøkkel.
I en liten plastperm hadde Maisland laget en liten oversikt over huset, rømningsveier, slukkemidler og slikt. Et fint tiltak syntes jeg helt til jeg kom til ”generelle husregler”.
Der kunne jeg blant annet lese at det var forbudt å ha overnattingsgjester av det motsatte kjønn uten forhåndsavtale med husverten. Det var forbudt å vise seg synlig beruset i fellesarealene og det var også forbudt å nyte alkohol der. Dessuten var det forbudt å ha TV på hybelen, men TV-en i fellesområdet kunne brukes frem til kl 2300. Det var også forbudt å nyte andre rusmidler i fellesområdet og på egne boenheter. Det siste var i og for seg greit nok, men kanskje litt unødvendig å ta med siden det allerede er regulert i Norges Lover. Resten av reglene bar ellers preg av å være sakset fra en KFUM/KFUK leirskole eller noe.
Jeg sukket tungt når jeg leste husreglene, men tenkte at jeg fikk ta dette som et utgangspunkt mens jeg lett etter noe mer egnet for en mann med min personlighet og omgangskrets.