En natt blir jeg vekket av bråk og leven utenfor vinduet i Hans Holboesgate. selv om nattevåk er en del av studentlivet verdsetter jeg nattesøvnen min. Vekkerklokken min viser 0430. Jeg kikker ut vinduet og ser to vektere banke opp han ene som bor i samme etasje som meg og som politiet spurte etter; mr.X. Jeg hører den ene vekteren si ”… og eg vil ikkje se det stygge trynet ditt der oppe en gang til!”.
Naboen min forsvinner nedover gaten og vekterne russler oppover igjen. En halvtime senere ringer det på dørtelefonen. Jeg kikker ut vinduet før jeg svarer og det er mr.X som står der. ”ja?” svarer jeg i telefonen ”Det e meg. Kan du slippe meg inn, eg har mistet nøyelen min?”
Jeg tenker med meg selv at vår kjære husvert kommer til å få anfall siden vi tross alt måtte betale 250 kroner i depositum for nøkkelen da vi flyttet inn. Jeg summer mr. X inn og går til sengs igjen. Neste natt ringer dørtelefonen igjen. Jeg ser ikke på klokken men det er sent. Det er igjen mr.X, og jeg slipper ham inn denne natten også. Tredje natten gidder jeg ikke svare. Det ringer og ringer, han gir seg ikke før det har gått nesten en time.
Dette gjentar seg noen netter før han finner ut at det ikke er noen vits i å ringe på hos meg. Jeg har i mellomtiden gitt husverten beskjed om at jeg ikke finner meg i dette og at han får se til å utstyre idioten med nøkler. Maisland toet sine hender. ”Det er sosialen som betaler leien hans, jeg har søkt om å få penger til ny nøkkel men byråkratiet tar tid vet du.” Jeg spurte om ikke han kunne gi Mr. X en nøkkel på forhånd men det kunne han ikke siden det ikke var sikkert at sosialen ville betale for nye nøkler i tide og utide.
Jeg ringer hjem og forteller om tingenes tilstand, men det er ikke mye forståelse og hente. ”du har i hvert fall et sted å bo nå..” er omkvedet. De hadde sett på TV at både Bergen og Oslo fremdeles hadde studenter liggende på madrasser i gymnastikksaler.
I denne lille setningen lå også innbakt en kritikk av at jeg i det hele tatt hadde flyttet til Bergen for å studere når jeg tross alt hadde jobbtilbud hjemme. Kritikken var ikke av ny dato.
Som ganske liten var naturprogrammer den store favoritten på TV. Spesielt programmene om forskerene Ron og Val som studerte livet i havet. Når jeg ble spurt hva jeg skulle bli når jeg ble stor svarte jeg alltid ”Forsker” til stor forlystelse for slekta. Noen ganger hadde jeg inntrykk av at de spurte meg bare for å få noe å le av. Etter hvert begynte jeg derfor å svare ”journalist” i stedet for ”forsker”. Jeg hadde hørt at mange journalister hadde gått på universitetet, og slik kunne jeg forsvare både mitt valg av allmennfaglig studieretning og min altoppslukende lesetrang.
Helst så nok foreldrene mine meg på yrkesfaglig studieretning. Elektriker eller rørlegger ble alltid fremholdt som fornuftige yrkesvalg for en ung mann som ville frem her i verden. De hadde kort utdannelse, lønn i læretiden, og god lønn etterpå. Til slutt ble det til og med ymtet frempå i fullt allvor at jeg ihvertfall skulle ta et år på folkehøyskole for å ”finne ut hva jeg ville”. Problemet mitt var at jeg viste hva jeg ville.
Resten av slekta var like ille. Min onkel på Karmøy snakket hele tiden om at det ikke var penger i dette. Han uttalte penger med trykk på ”peng”, og for meg var det alltid noe parodisk over det. ”penger. E det någe penger i ditta da? Ska kånå di forsørga deg ittepå da?”
Det manglet ikke motforestillinger i resten av slekta heller. De nærmest stilte seg i kø for å fortelle meg hvor lite jeg hadde igjen økonomisk for lange studier. Når de innså at det slaget var tapt så ville de ha meg til å studere på Høyskolen i Stavanger i stedet for Bergen eller Oslo. Slik ville jeg ikke tape så mye penger til husleie ihvertfall.
Den dagen jeg reiste til Bergen med bergansmeisen og en bag med klær fikk jeg 500 kroner av pappa til å ta meg noen øl for. Etter det var det penger til jul og bursdag. Jeg skulle lære hvordan det var å klare meg selv. Jeg voktet meg derfor alltid for å si noe i telefonen som kunne tolkes som at jeg ikke trivdes. Offisielt gikk studiene bra, økonomien var solid og på budsjett, og alle rundt meg var greie og snille. Min lille klagesang om mr. X sine nattevandringer falt derfor på steinbunn, og var bare interessant fordi han var blitt banket av to vektere.
”Hva tror du han hadde gjort? Vektere går ikke løs på folk uten grunn…”
Jeg holdt derfor tett med at jeg var begynt å se meg om etter at annet sted å bo.
Da jeg noen måneder senere sto i en telefonkiosk på Klosteret skjelvende av eksamensangst, sikker på at en ”IMM” var garantert, og nærmest gråt, så fikk jeg høre at det ikke var så farlig. Jeg kunne alltid komme hjem og begynne på ferjene igjen. Billettør Johnsen var langtidssykemeldt så der var det sikkert en vei inn til en fast vikarstilling for meg, og rommet mitt på loftet var nesten urørt. Jeg bet tennene sammen, gikk hjem, laget meg en kopp kaffe, åpnet kompendiet mitt til metodeprøven og leste ”ulikhetenes reproduksjon” av Gudmund Hernes en gang til.