Dr. A sier det er noe i veien med fokuset mitt. Jeg må glede meg over snøen når den faller og ikke tenke på slapset som kommer i morgen.
Jeg må slutte å tenke så mye. «Ingen har kommet seg opp av grøfta ved å tenke. Du må handle. Gjøre noe morsomt. Gjøre noe positivt» sier han.
Det går vist ikke ann å tenke seg frisk ved å forsøke å hente frem gamle minner om de er aldri så gode. Særlig når du bare blir trist over at det ikke er slik lenger.
Det er vist også helt normalt å ikke føle noe, føle seg nummen. Jeg må bare passe på at når jeg søker etter det som får meg til å føle NOE, så bør det være noe fint.
Ingen kan fortelle meg at jeg må ta meg sammen og forvente at det vil bli sånn. Det er ikke slik ting fungerer. Jeg må stein for stein bygge meg en trapp opp av grøfta.
Han er en klok ung mann denne karen, men noen ganger har jeg lyst å gi ham en over nesen.
Depresjoner handler vel i det store og det hele om å ha litt feil fokus, gjør de ikke det da? Som det står i «Hvem skal trøste Knøttet»; Hva er jeg så bedrøvet for, når allting er så bra? For what it’s worth; jeg heier på deg. Og jeg tror at av og til kan det være god terapi å gi kloke unge menn en over nesen, om enn bare i tankene. ;o)
det er godt noen heier på meg, for jeg sliter med å gjøre det selv.
Takk
og feil fokus er det det hele handler om ja
men akurat nå har jeg hva jeg vil kalle en meta-depresjon. Jeg er så lei av å være lei. Spesielt når sola skinner. Ejg savner så fryktelig å være i godt humør, å glede meg til noe.