Første nyttårsdag, etter å ha pleid bakrusen i noen timer gikk jeg meg en tur.
Noen timers formålsløs traving rundt i Stavanger. Jeg endte opp på ankeret. Jeg ender alltid opp der.
Jeg traff noen kjente ansikter og slo meg ned med dem. De var skuespillere i ”Idun” Det var premiere om noen få dager.
Jeg husket hvordan dagene før premieren var. Skuespillere med mange lag nerver, gråteanfall og generell manisk atferd. Lyssjefen som kjefter og bærer seg over alle som blander seg i lyssettingen hans. Scenearbeiderne som stort sett går i veien for skuespillerne og hverandre. Rekvisitørene som klager over instruktørens urimelige forventninger til hva som kan skaffes innenfor budsjettet til et skoleteater og på bare tre dager.
Jeg savnet de oppjagede dagene der alt ser ut til å gå til helvete og bare enkeltes medfødte lederegenskaper får tingene til å komme på plass. De tre gangene jeg var idunitt skjedde dette to minutter før premieren, mens publikum er på vei inn i salen. Jeg savnet det så jeg var helt sjuk, og når jeg ble invitert med bort i sangsalen etter at vi hadde drukket noen krus med kaffe klarte jeg ikke å si nei.
På vei inn porten sa en stemme i hodet mitt ”Herregud så patetisk. Klarer du ikke å gi slipp? Er du så innbarka kongsgårdtryne at du ikke klarer å innse at du er ferdig her. Det varte i tre år, men nå er det slutt. Kom deg videre i livet!” En annen stemme sa ”Det er bare et halvt år siden du gikk ut herfra. Det var de tre flotteste og viktigste årene i livet ditt til nå. Du har lov å mimre litt. Dessuten så ble du invitert.”
Inne i sangsalen var det som vanlig på denne tiden av året vilt kaos. Noen lå og sov med ranselen som hodepute. Det så ut som de hadde glemt å gå hjem i julen. Noen drakk kaffe. To førsteklassinger hadde sverdkamp med hver sin pekestokk. To jenter satt i dyp og intim samtale på en palle under lyslosjen. Inni lyslosjen sto to karer og forsøkte å få orden på en kabelvase. De kikket spørrende på meg, men jeg bare kikket etter om navnet mitt sto skrevet i taket ennå, konstaterte at det var det, og nikket og smilte før jeg trakk meg ut igjen. Et grelt lys fra lysrørene i taket sørget for at alle sårene i veggene etter tiår med teateroppsettinger var alt for synlige.
På scenen sto Asgeir og diskuterte med to andre mens de pekte og viftet. Han fikk øye på meg og hoppet ned for å gi meg en klem.
”Eg har pressang te deg. Du ska få an i mårå, men du må komma å hent’an sjøl.” Asgeir var den ene av årets to teatersjefer. Dette betydde at han, når han ikke var på skolen, bodde i sangsalen. Der ble det spist sovet og drukket. Det var også en uskrevet tradisjon at teatersjefene skulle pule på sceneloftet. Ikke nødvendigvis med hverandre, men likevel.
I det minste så skulle de ha overnattet der, i strid med skolens reglement. Asgeir hadde fortalt meg i et brev tidligere i høst at han hadde gjort begge deler, men han hadde ikke gått i detaljer.
”Når drar du opp igjen? Du får vel med deg premieren?”
”Jo da, hadde håpet å få den med meg. Det blir vel ikke kjangs til en øl før den tid?”
”ha ha! Du trodde vel.. Ferdig her klokka elleve hver kveld å så er det lekser, stilskriving og annet skolearbeid. Du kan jo komme på premierefesten!”
”Nei, nei. Heilt uaktuelt. Det e årets idunitter sin fest. Eg har ingenting der å gjørr.” Tanken fristet meg, men fornuften var sterkest. Jeg hadde virkelig ikke noen ting der å gjøre.
Jeg husket med gru da jeg var i kongeparken som russ og traff på tre gutter som hadde gått ut fra Kongsgård to år før. De var etter det de sa bare der for festen sin del, men jeg så ikke annet enn at de drev å råsjekket russejenter. Jeg syntes det var patetisk. Desperate tullinger som må ha jentene dritings for å få kjangs. Dessuten var det den lille stemmen som hele veien sa at jeg var i veien. At jeg ikke hadde noe her å gjøre. Idun var ikke mitt skoleteater lenger, det var noen andre sitt. Jeg var misunnelig på disse.
Om noen hadde kunnet fryse tiden for halvannet år siden. Sommeren 1990. Høsten 1990, våren 1991. Tiden før jeg ble en liten ex-phil student, før jeg dro til Bergen. Før det ble et ”før” og et ”etter” Det hadde gått opp for meg sakte men likevel sikkert at den dagen jeg dro til Bergen med ”m/f kystveien” var et ”tidarvende”. Et punkt i livet man senere ville referere til som ”før” eller ”etter” Jeg forandret meg så mye i hodet på dette halvåret at jeg nå var en fremmed hos mine egne. De så det, jeg så det. Jeg hadde reist videre, de sto fremdeles på kaien og ventet på neste båt. Leste rutetabeller forå se hvilken båt de skulle på og hvor den gikk hen.
Jeg var på premieren. Jeg koste meg. Jeg hadde til og med klump I halsen når vi sang “Gaudeamus”.
Gaudeamus igitur Juvenes dum sumus Post jucundum juventutem Post molestam senectutem Nos habebit humus. La oss glede oss, mens vi er unge. Etter den glade ungdomstid, kommer den pinefulle alderdomen Og så vil jorden ha oss
Det var slik det skulle være. Men jeg hadde en liten hemmelighet som jeg ennå ikke hadde fortalt noen. Ikke noe stort. Ikke av typen alvorlig sykdom eller seksuell legning.
Det vare en hemmelighet av typen ”hva? Vi som trodde vi kjente ham så går han hen og gjør noe sånn, herregud…»
I gjengen min var det noen studier som var aksepterte, og så var det noen som var uakseptable. I mellom disse var det en stor gruppe fagområder som i beste fall var uinteressante og i verste fall latterlige.
Historie var akseptabelt, ulike språk, litteraturvitenskap og kunsthistorie likeså. De uakseptable var alle som involverte Handelshøyskolen eller BI. Det var Stoffa og til en viss grad Asgeir som var overdommere på hva som var kult og hva som var ut.
Sosialantropologi var for eksempel et latterlig fag, og sosiologi var uinteressant siden det her i landet var evig besmittet av sosialdemokratiets lakeier generelt og arbeiderpartiet på Oslo vest spesielt. Det var i hvert fall det som ble sagt enten det var sant eller ikke.
Jeg måtte snart slippe bomben. I året som hadde gått hadde jeg vært igjennom noen runder med meg selv. Metodeforelesningene hadde vært en lang rekke vervingsforsøk fra de forskjellige instituttene, og jeg hadde latt meg verve. Jeg hadde ikke sagt det til noen ennå, ikke engang hjemme. Ikke det at de hadde spurt heller. Venner tok det for gitt at jeg i januar dette året ville være å finne på HF-bygget fem ganger i uken. På forelesninger i historie.
Det skulle jeg altså ikke. Den samfunnsengasjerte miljøverneren hadde funnet et fag som virkeliggjorde utsagnet om at historie er for samfunnsvitenskapen hva mattematikk er for naturvitenskapen. Jeg hadde latt meg forføre av en enkelt forelesning som dro sammenhengen mellom bydannelse, miljøvern, demografi, geologi, økologi og historisk samferdsel. Våren 1992 var jeg å finne på Institutt for geografi.
How’s it feel How do you like it in the slam
You’re a little man in a great big town
Perhaps you were a little hasty
He-he-he-he-he-he-he
You can’t take back the things you said, man
Cause you can’t unring a bell, Junior
Ah, hurts don’t it
Take it like a man
Get it through your head
Suffer
He-he-he-he-he-he-he