Julen er overstått. Den første julen i hjemmet etter at jeg offisielt har flyttet hjemmefra. Det var en surrealistisk opplevelse å komme hjem. Jeg hadde bestemt meg for å overraske foreldrene mine så derfor hadde jeg ikke gitt noen nøyaktig beskjed om når jeg kom. Det viste seg å være en dum strategi.
Da jeg banket på hjemme ble det vill panikk siden de hadde lånt ut rommet mitt til en slektning ifra Karmøy som skulle bo der mens han tok en eksamen eller noe sånt. Det var greit for meg, men det var litt sårende at de syntes de måtte holde det skult for meg at de hadde tatt i bruk det gamle rommet mitt på loftet som gjesterom. Det endte med at jeg måtte legge meg på en madrass på gulvet.
Sikkert om et resultat av dette gikk jeg i dagene før jul og hang meg opp i alt som var forandret siden jeg reiste nordover i august Det var akkurat som om jeg hadde håpet at den verdenen jeg reiste ifra skulle stoppe opp mens jeg var borte. Det som var forandret var ikke mer enn det som vil forandre seg hvor som helst i verden dersom du forsvinner et halvt år. Fotballkruset som blir knust. Bjørka i hagen som blir tatt av stormen. Skapdørene som blir malt. Bare småting.
For meg ble det en besettelse, sikkert fordi de hadde forsøkt å skjule for meg at de lånte rommet mitt bort til noen jeg ikke kjente. De hadde ryddet bort ting også. Den store oppslagstavla jeg hadde laget og hengt over pulten min var pakket bort, og alt som hadde hengt på den var lagt i en eske. Kinobilletter, konsertbilletter, passbilder, korpsmedaljer, årsplaner for jeger og fiskerforeningens ungdomsgruppe. Masse minner om ting jeg hadde vært med på. Minner ordnet kaotisk på en stor tavle. Ingen sammenheng overhodet, men likevel et bilde av meg selv, mye bedre enn noe foto.
Nå var alt lagt i en pappeske på kottet. Jeg fant den frem og tok ut alle bildene og alt av metall. Resten gikk i bossdunken uten noen videre seremoni.
Lille juleaften går jeg en tur på ”ankeret”. Det er flott med slike steder. Steder der du alltid treffer kjente eller blir kjent med noen. Steder der tiden står stille. Jeg satt og småpratet med Gretha, innehaveren, da det triller inn tre svartkledde og langhårede karer. Jeg kjente med en gang igjen den ene av dem. Det var Arne. Arne hadde vært sammen med Synne da de begynte i første gym, men det hadde gått i dass relativt fort. De var for like og for forskjellige på en gang. Skoleflinke, beleste, omgjengelige og sta, men fra to forskjellige verdener.
Hun var fra et godt møblert hjem på allerbeste vestkant der foreldrene hadde for mye problemer med seg selv til å ta seg av ungene. Han fra ikke fullt så god bydel, uten halvparten av pengene, men med to stødige, arbeidsomme foreldre som fulgte opp i det meste. Jeg hilste på Arne og de slo seg ned hos meg. Jeg hilste på de to andre som viste seg å være førsteklassinger. ”Stinkdyr” som de noen ganger ble kalt. Jeg forsto snart at jeg per definisjon var forbilde og helt i kraft av å være student. Arne steg enda noen hakk på popularitetskalaen bare fordi han kjente meg, som om det ikke var nok at han var andreklassing.
Jeg likte det. Jeg likte den udelte oppmerksomheten jeg fikk når jeg snakket. Jeg likte blikkene jeg fikk når jeg forklarte om kollokvier, hybelliv og eksamener. I liv og erfaring var det bare halvannet år mellom dem og meg, men føltes som en mannsalder. Jeg spanderte kaffe på dem. Jeg lekte stor mann. Storhet kostet 10 kroner per kopp.
Julen gikk på tradisjonelt vis. Jeg brukte mye tid sammen med Christine, men var også sammen med Asgeir og andre når Christine skulle spille romjulsturnering med håndballen. Hun ville aldri ha meg med for å se kampene hennes. Jeg viste ikke hvorfor, men respekterte det. Dessuten så jobbet jeg på ferjene så mye som jeg klarte. Jeg fant på en måte roen om bord. Kveldsvaktene i styrehusmørket med radio og kaffe var akkurat som før. De samme passasjerene kom om bord på de samme klokkeslettene. Kolbjørn På Langøy på første tur om morgenen. Rosenbergarbeiderne på neste tur. Lærerne på Lindøy kl 0810 fra byen. Ragnar som alltid kom springende småfull fra Piren Pub for å ta siste båt hjem til Vassøy. Alt var ved det samme. Det var deilig, selv om jeg ble grundig lei av å måtte lev av vitsen ”du er vel en sånn evighetsstudent du” ved hvert vaktskifte.
Noen dager før nyttår nevnte Christine at Edvard lurte på om vi skulle feire nyttår sammen. Jeg hadde dagen før avtalt med Asgeir og Jon at vi skulle til Andreas nyttårskvelden, men hadde ikke hatt tid til å fortelle det til Christine ennå. Jeg hadde problemer med Edvard. Vi var bestevenner. Vi hadde kjent hverandre fra vi var fem. Vi hadde gått på skole og ungdomskole sammen. Vi spilte i korps og sang i kor sammen. Vi hadde vært sammen hver eneste dag da vi var barn, sittet og hørt frokostbarnetimen om Ole Brumm i sofaen hjemme hos oss, laget hytter i skogen, laget hemmelige klubber. Alt slik som barn gjør sammen hadde vi gjort.
Edvard hadde vært mye flinkere enn meg på skolen. Det hadde ikke gått opp for meg før på ungdomskolen da vi fikk karakterer å måle hverandre med. Han fikk alltid bedre karakterer. Norsk, Engelsk, Matte, naturfag, samfunnsfag, gym. Han gikk ut niende klasse med Meget i alle fag unntatt Engelsk. Der fikk han S. Alle undret seg derfor når han valgte kokk og servitør fremfor Allmennfag når vi staket ut kursen for våre videre liv i en alder av seksten år. Det var sånn det var. Edvard med de frembragende karakterene og akademikerforeldrene var den målbeviste av oss. Han som viste hva han ville. Han brydde seg ikke om foreldrenes bakgrunn, og de brydde seg ikke med å bakke ham opp. Han var deres sønn, men han fikk finne ut av greiene sine sjøl.
Jeg som ikke forsto så mye annet enn at det eneste jeg kunne her i verden var å gå på skole, klamret meg fast til skoleverket med nebb og klør. De neste årene hadde vi glidd fra hverandre. Jeg begynte å høre på Tom Waits, Violent femmes, INXS, Camper van Beethoven og andre band som nye venner på kongsgård introduserte meg for. Edvard fortsatte der vi hadde begynt med Jean Michelle Jarre, Prince, Madonna og generell listepop. Han tjente penger, fikk læreplass på prestisjetungt kjøkken, og så fagbrev kokk. Han viste stolt frem diplomet sitt med rødt segl. Han gikk inn i marinen det året han fylte atten. Førstegangstjeneste, han kom hjem på perm og snakket om AG-trim, ufine befal og våpengrener. Jeg gikk ennå i andre gym. Vi hadde ikke lenger de samme interessene. Han kunne kle seg opp for å gå på byen danse. Jeg og mine nye venner gikk stort sett på rolige steder der vi kunne sitte og diskutere. Han leste ikke aviser hoppet over nyhetssendinger og brukte lørdagskveldene på dansegulvet. Han hadde jobb, var økonomisk sikret for resten av livet. Fremtiden var lys. Jeg var fremdeles gymnasiast med dragning mot det mørke, mot litteratur og musikk, mot politikk og miljøvern.
Vår første store krangel i voksen alder kom da jeg måtte fortelle ham at jeg flere ganger hadde truffet kjæresten hans i het omfavnelse med en liten lyslugg med egen bil og lav moral på russekroer. Han trodde meg ikke. Jeg som var akkreditert fotograf for russeavisen hadde fotobevis. Hun hadde til og med presentert meg for ham samtidig som hun snøvlende ville ha meg til å love at jeg ikke skulle si noe til Edvard. Jeg sa at jeg ville gi henne en uke til å fortelle det selv, hvis ikke skulle jeg gjøre det. Hun gjorde det ikke og jeg måtte fortelle alt. Jeg burde ha holdt kjeft.
Heksa forklarte Edvard det hele på en sånn måte at det så ut som jeg hadde vist om dette i flere måneder uten å fortelle ham det, som om jeg hadde vært hennes hemmelige medsammensvorne og i kjærlighetssorg og fortvilelse skjelte han meg ut og nektet å snakke med meg på flere uker. Ting hadde ikke vært helt det samme etter dette, men det var nok bare utløsning av noe som hadde bygget seg opp over tid. Som gymnasiast, elevrådsleder og skoleavisjournalist hadde jeg ikledd meg en verbal arroganse overfor yrkesfagene som hadde virket sårende på ham.
Det med kjærestens svik, og min påståtte deltagelse var bare tuen som veltet lasset. Nå ba han om godt vær, og jeg var innstilt på å komme han i møte.
Jeg fikk sporet opp Aleksander sitt hjemmenummer og sørget for å få Edvard invitert. I det halvåret jeg hadde bodd i Bergen hadde han og Christine pleid en del omgang. De hadde vært på kino og på Checkpoint sammen. De hadde gått rundt Mosvannet sammen. Jeg stolte såpass på begge at jeg ikke var sjalu på noen som helst måte, men på lille nyttårsaften da vi skulle på polet for å handle sammen gikk det opp for meg at de to hadde mer til felles en jeg hadde med noen av dem. De hørte på den samme musikken, de snakket om mennesker jeg ikke viste hvem var, de gjorde felles sak for å få jekket meg ned noen hakk hver gang jeg slumpet til å nevne noe om Bergen eller studier.
Tidlig på kvelden på nyttårsaften Kom Edvard ned til meg. Vi satt oppå det gamle rommet mitt som nå manglet både platespiller og plater. Vi satt og hørte på noen gamle kassetter på lillesøster sin kassettspiller. Edvard drakk lettøl. Han hadde ikke sagt noe da vi var på polet om at han hadde sluttet å drikke. Han ville ikke snakke om det heller.
Jeg drakk juleøl og lord Calvert, begynte å kjenne virkningen ganske bra, romjulens kveldsvakter og dobbelskift hadde senket tåleevnen min. Det var en underlig stemning i rommet. Vi satt mye i stillhet og så på hverandre uten å si noe. Når vi snakket var det om klassekammerater fra barne og ungdomsskolen. Vi snakket om korpsturen til Berlin, om hvordan vi fikk latterkick på ungdomsherberget i Hamburg der ullteppene som lå i sengene hadde påstemplet en tysk ørn som holdt et solkors i klørne. Hvordan vi hadde vært så høye på danskebåtsnop at ikke engang trusler om hjemsendelse hadde fått oss til å holde opp. Jeg nevnte noe om hvordan det hadde vært stille i bussen når vi kjørte rundt i Østberlin med norsktalende guide og vakter med maskinpistoler som sjekket pass og visum.
Edvard husket ikke at det hadde vært stille, men han husket maskinpistolene. Han husket bussjåførenes sightseeing på Reperbahn i Hamburg og fyllekalaset på ungdomsherberget siste kvelden før vi tok båten hjem bedre.
Vi gikk for å hente Christine. Over issvuller og brøytekanter i gater der vi hadde gått mange ganger før. Det smalt i luften, og forventningene til en god kveld kunne sees på alle vi passerte. Wesselsgaten var nesten tom for biler. På lekeplassen ved Solborg sto noen fjortiser og lekte seg med hylerter, sånne miniraketter som hyler når de går opp og som gir et lite knall når de har hylt ferdig. ”Husker du når vi sprang rundt og siktet på hverandre med de der?” spurte Edvard. Jeg nikket. Jeg husket godt det.
Far til Christine Kjørte oss opp på Våland. Festen var allerede i gang. Det var ikke noe mat, men en del chips og dipp som forsvant fort. Christine og meg ble sittende på gulvet å bla igjennom platene til verten. Vi spilte en del Dead kennedys, Clash og Butthole surfers. Vi ble en fin liten gjeng som satt i ring på gulvet. Drakk øl og spilte plater. Edvard var ikke der, han satt i en sofa og snakket med noen eg ikke kjente. En periode ble det ganske så høylydt der borte da Edvard hadde sakt noe om at ”kommunisme er jo bre dumt. Hvem er det som tror på det i dag?” og øyeblikkelig ble satt til veggs av en blondine som studerte statsvitenskap i Oslo. Edvard firte ikke på krava selv om han til slutt nektet å diskutere men bare sto på at han hadde rett til å mene det han ville. Etterdette var det få som vekslet ord med ham og han satt seg sammen med oss på gulvet og bladde hoderystende igjennom hauger med vinyl med band han aldri hadde hørt om. Han fant til slutt Prince ”purple rain” og fikk satt den på. Han hadde nå fått fatt i en flaske rødvin som han gikk og drakk på. Da den var tom satte han på Prince igjen og ba opp statsviterblondina til dans. Han ble med henne på et par runder med tequila slammers før de forsvant oppover i etasjene.
Da klokka var 12 gikk alle ut. Verten Andreas skjøt ut raketter fra skaftet til en plenrive, vi drakk champagne, det vil si, vi drakk no norskprodusert billig søtt skvip. ”billigst og best” var det en som sa mens flaska gikk på rundgang.
Christine og meg holdt rundt hverandre. ”Kommer du til Bergen til sommeren?” spurte jeg ”Vet ikke., må se hva som skjer utover våren” svarte hun og kikket usikkert på meg. ”Karakterer og sånt?” ”mm, og så er det russetiden. Hvem vet hva som skjer da”
Hun var i hvert fall ærlig, men dette var noe jeg aldri hadde tenkt på. Nå hadde russetiden min vært særdeles moralsk, men nå var jeg en forferdelig kjedelig russ også. Jeg var i bunn og grunn en veldig traust og kjedelig kar. Kanskje var det en mer livlig kjæreste hun var på jakt etter. Vi sto og stirret på hverandre og jeg svelget tungt flere ganger mens rakettene føk til værs rundt oss.
Noen ropte ”Nachspiel hos Rikerud!, Nachspiel hos Rikerud!” og flere dro oss to i armen for å få oss med. Vi ruslet ned i gaten til han de kalte for Rikerud etter Donaldfiguren. Tror ikke det var mange som viste hva han het i virkeligheten. Det var bare Rikerud. Grunnen var åpenbar. Faren hadde en egen evne til å satse på de rette tingene. han satte penger i olje i 1979, i eiendom i 85 og hadde trukket seg ut før jappebølgen la seg. De bodde i en grei men ikke overdådig kåk.
Vi spredde oss rundt i stuen, Rikerud minglet rundt og spurte folk hva de ville ha å drikke. Christine ville ha hvitvin og fikk straks en dyr Chablis i neven. Jeg ville bare ha kaffe. ”Vi du ikke ha konjakk til kaffen?” spurte Rikerud og jeg nikket. Han kom med en kopp med kaffe. Jeg tok en slurk og oppdaget at han hadde hatt konjakken oppi kaffen. Greit nok for meg. ”smakte kaffen?” spurte han belevent ”jøssda,” svarte jeg, ”men jeg drikker vanligvis spriten i glass ved siden av” Han sprang inn på kjøkkenet og hentet et glass og konjakkflasken.
Jeg leste etiketten ”Martell Louis xiv Cognac” Herregud, jeg husket fra filmen ”cocktail” at Louis xiv ikke var noe billige greier, og her hadde jeg en dose i kaffen og en dose i glasset ved siden av. Dette så bra ut.
Edvard dunker meg i armen, han er ikke helt edru. ”Hva er det de der borte driver med?” Jeg kikket bort dit han pekte. Noen satt og spleiset sigarettpapir, mens noen andre drev og varmet noen små brune klumper over en lighter.
” De bare mekker” sier jeg ”
Mekker?”
”Ja, de skal røyke”
”Hasj?”
”Ja, hasj, gall, tjall kall det hva du vil”
Jeg flirte. Han satt stille en liten stund
” Jeg tror det er beste at vi går” sa han
”Hvorfor det? Det er ingen som kommer til å tvinge deg til å røyke. Jeg kommer ikke til å gjøre det. Jeg har god konjakk og kaffe. Det holder for meg. Slapp av.”
”Jeg tar med meg Christine og går. Jeg vil ikke være i et hus der det brukes narkotika!”
Han var irritert nå. Den borgerlige oppdragelsen hadde åpenbart kikket inn Jeg sukket.
”OK, så går vi da. Jeg skal bare si hadet til verten” sa jeg.
Han tok med seg Christine mot døren og fant jakken hennes hun stirret forundret på meg, men jeg trakk bare på skuldrene og fan Rikerud sittende i en sirkel i kjellerstuen.
”Vi må dessverre takke for oss. Kompisen min ville ikke være i et hus der folk røyka noe annet en lovlig tobakk. Sorry”
”Beklager, det er min feil. Jeg skulle ha sjekka om det var noen som ikke likte det før vi gikk i gang i stua. Trenger du noe å drikke på veien?” Jeg takket nei til dette og takket for kaffen. Han ruslet etter oss mot døren og tok oss formelt og korrekt i hånden. I det vi hadde lukket døren bak oss og var på vei ut oppkjørselen kom han etter oss med en flaske i neven. ”Dere får ta denne med dere, beklager igjen. Neste gang skal vi være mer diskret”
Jeg tok imot. Det var en helflaske Chivas Regal. Halvparten forsvant på vei hjem til Christine. Vel hjemme hos henne trakk Edvard seg tilbake mens vi sa god natt. Han snakket lite til meg da vi gikk langs kirkegården på Eiganes og drakk whisky.
”Hva skjedde med deg og blondinen?” spurte jeg
”Vi bare rota litt, ingenting skjedde. Hun hadde type i Oslo. Fikk plutselig dårlig samvittighet. Jævla studentluremus..”
Etter en stund spurte han meg om jeg virkelig ikke hadde problemer med at folk røyka gall. Jeg måtte si som sant var at det slettes ikke var så uvanlig som han ville ha det til, og at jeg ikke reflekterte så mye over det lengre.
”For noen år siden hadde du slått i bordet og kommet med en lekse om hvor farlig det er med dop. Nå leer du ikke på et øyenbryn. Du har faen ikke hatt godt av å gå på Kongsgård og i hvert fall ikke av å bo i Bergen. Jeg kjenner deg ikke igjen. Når var du på fisketur sist? Når kjøpte du ”Villmarksliv” sist? Du har blitt helt jævla studentfirkanta” han drakk noen store slurker Chivas.
”Du må holde deg på jorda. En gang er du ferdig å studere og må jobbe for pengene sånn som oss andre. Ikke forsvinn helt inn i tåkeheimen til da. Lov meg det.”
Jeg svarte ikke, men tømte resten av flaska i to slurker.