Jeg kan ikke love at det blir siste gang før 10 september, men jeg pleier vanligvis ikke å skrive om politikk. I hvert fall om vi ser bort fra den gamle læresetningen «alt er politikk».
Det har seg slik at jeg er genetisk knyttet til et øyrike et stykke nord fra min nåværende bopel. Sagt litt mindre svulstig: Jeg har slekt på ei øy i nordfylket.
Jeg har alltid hatt stor respekt for menneskene der. De er driftige, arbeidsomme, hyggelige og vennlige. De er litt opphengt i penger, men hvem er ikke det? Jeg har alltid likt meg hos slektningene der oppe selv om noen av dem enkelte ganger kan virke litt enkle.
Det siste har blitt mer tydelig etterhvert som jeg selv har blitt eldre. I begynnelsen trodde jeg det hadde med at jeg kom i fra mer urbane strøk og hadde vært i utlandet flere ganger enn dem, men det siste er ikke tilfellet og det første er bare vås. Det er like stor cappuchino-tetthet der oppe som her, og de reiser som gruppe like mye til syden som andre og jeg vil anta at de er i Amerika minst dobbelt så ofte som landsgjennomsnittet forøvrig. Jeg har derfor mentalt avvist min oppfatning av dem som enkle fordommer mot beboere utkantkommuner.
En ting var likevel karakteristisk for øyfolket. De nøt ikke alkohol. I hvert fall ikke offentlig, og når de snakket om det gjorde de det på samme måte som når mine studievenner i Bergen snakket om cannabis-produkter. Lave stemmer, mye viftende øyenbryn og raske blikk til sidene. Alkoholholdige drikker ble kjøpt i nabokommunene og flyttet fra bilen og inn i huset etter mørkets frembrudd. Jeg har vært i to alkoholfrie bryllup som kunne oppvise det noe sjeldne fenomenet at menn gikk på toalettet sammen, og der de samme mennene hadde tydelige balanseproblemer utover kvelden. De gangene slektningene mine har spandert en konjakk til kaffen så har de dobbeltsjekket at vinduene er godt fortrekt og at munnsprayen står ved utgangsdøra i tilfelle none ringer på.
Krf stod klippesterkt på øya. Den evige toer var Arbeiderpartiet, mye takket være alle industriarbeiderene. Høyre og senterpartiet hadde også sine faste velgere, men de var stort sett protestvelgere fra KrF eller selvstendig næringsdrivende relatert til fiske og jordbruk. Senere kom kystpartiet og desimerte SP og Arbeiderpartiet fikk litt avskalling til SV, men ellers gikk livet som normalt i politikken.
For noen år siden viste skoelvalgstatistikken at partier på aller ytterste høyre hadde stor oppslutning blant ungdommene. Det var på mange måter bekymringsverdig, og da mitt nærmiljøs nynazister dialektmessig viste et klart slektskap til øya i nord ga dette enda mer grobunn for bekymringen min.
Etter noen år ble det rolig fra den kanten også. Nynazistene ble voksne, tok
offentlig avstand fra sin fortid og ting roet seg tilsynelatende ned.
Så; ved dette valget kommer bomben. Øya som har vært delt i tre mellom
kristenfolket, arbeiderbevegelsen og borgerskapet viser nå klare tegn til å bli
mørkeblå med klare brune kanter. Kristenfolket går til det partiet som har klar
front mot «muhammedanarane» og for Israel; det er ikke kristelig folkeparti.
Velgerflukten er etter sigende massiv både fra AP-flokken og kristelig folkeparti. Alle går til fremskritspartiet. En uformell målig som blir foretatt av lokalavisen gir FrP over 60% oppslutning og fenomenet har blitt omtalt i lokal-tv.
Det betimelige spørsmålet som blir stilt der er: Hvordan kan øyboerne omfavne et parti som så til de grader vil åpne kraner og slippe alkoholen fri? Ingen har til nå svart på det spørsmålet, men de svarer gjerne på hva hos FrP som trekker velgere. KrF har de siste årene moderert hyllingen av Israel noe mens FrP fremdeles er lojale på tross av alt internasjonalt fokus på de mindre heldige delene av Israels innen og utenrikspolitikk. Dessuten så er det «innvandringspolitikken» (som forøvrig er et noe misvisende navn i denne sammenheng ettersom politikken på området i bunn og grunn går ut på at de ikke vil ha innvandring). Som en tidligere kommunestyrerepresentant for KrF sa i et intervju mens han pakket valgmateriell for FrP. «Ikkje adle muslimar e terroristar, men adle terroristar e muslimar»
journalisten påpekte at materiellet mannen pakket ned ikke inneholdt et ord om Israel, men desto mer om liberal skjenkepolitikk og fikk til svar «Ein kan ikkje få me seg alt!» og klargjorde mermed prioriteringene sine. Spriten kan man holde bak lukkede dører men mørkhudede mennesker er man dessverre nødt til å la gå utendørs.